de camino

2008-06-08T00:53:00.004+02:00

vel hjemme... det fins vel knapt nok bedre sted å være akkurat nå.

LIVET mitt de siste fire månedene ligger strødd over stuegolvet, og jeg trasker forbi ørten ganger i løpet av dagen, med intensjonen om å rydde, sortere og vaske klær. Jeg ender opp med å gi opp før jeg har kommet igang. Det er rart å være hjemme igjen. Men den rare følelsen kan ikke sammenlignes med den gode følelsen som også er der, den som kommer snikende hver gang jeg går en runde i marka nedenfor huset, eller når jeg våkner klokka 06:30 og hører måkene skrike nede ved sjøen, før jeg innser hvor jeg er, snur meg og sover videre. Det er sommer, det er Sunnmøre, og tro det eller ei: det er sol. I allefall har det vært det siden jeg kom igjen på torsdag. Noe annet som også har vært der siden torsdag og vel så det, er en liten snikende følelse av at jeg kanskje har tatt med meg Mr. Denguefeber hjem igjen,- symptomene er der iallefall. Ikke det at det bekymrer meg så fryktelig mye, men jeg er litt slapp og sliten.

Vel - turen vår er over. Det vi har jobbet for så lenge, gledet oss til og ventet på. Det er faktisk slutt! Og det er helt absurd spør du meg. Men vi har hatt en lærerik, fin og til tider ganske krevende tur også. Tusen takk Rita, for at du ville være med meg. Tusen takk for alt du har gjort for meg underveis, og for måten du håndterer sånne småting som for eksempel en operasjon på Costa Rica. Du var helt fantastisk! Jeg kommer aldri til å glemme denne turen, og det vi har opplevd sammen.

Så starter vi på nytt enda en gang: Rita jakter på jobb i Oslo, koser seg med Christian og ser etter leilighet til seg og Mette fra høsten av. Jeg skal til Volda, og tilbringe enda et år sammen med mine kjære venner der inne, og gleder meg fryktelig til det! Men først og fremst skal jeg nyte den norske sommeren, mammas grovbrød (som var AKKURAT så godt som jeg husket) og enda et glass med iskald skumma melk.

Og så kan det være at http://www.marianneslund.blogspot.com/ oppdateres om ikke så altfor lenge. Følg med, følg med. GOD SOMMER alle mann, og takk for at dere fulgte med oss på veien!

Marianne

Rio de Janeiro... for ca to uker siden

2008-05-30T20:10:00.011+02:00

Den forste ettermiddagen i den herlige byen, trasket vi strandpromenaden paa Copa Cabana, kikket paa markedet, saa paa folk spille strand fotball og barn som var paa volleyball trening, spiste en Churros :en sor amerikansk spesialitet av et bakeverk, det ligner litt paa vaffler med kanel i rora, som er fryityrstekt med noe de kaller "duce de leite" fritt oversatt bli det "sott fra melk" det ligner litt paa norges gode gamle hapaa paalegg. Dette er iallefall inne i Churrosen! Mmm det var godt!

Neste dag brukte vi paa stranden! Vi laa der aa stekte oss sammen med en gjeng med menn i speedo (en mote som vi er enige om at er helt greit at ikke har kommet til Norge) Damer i en del mindre bikinier enn de vi er vant til, og en GJENG med selgere! Man kan kjope hva men enn maatte onske paa Copa Cabana: grillet ost, reker, en veske laget av bare glidelaaser, ol, is, solkrem, sol briller, oredobber osv osv! Vi laerte oss etter en del hyggelige "nei, takk" at det var mer effektivt aa bare ignorere dem. Jeg overdriver ikke naar jeg sier at det var noen der hvert tredje minutt!

De neste dagene fortsatte vi med de obligatoriske turistattraksjonene i Rio, men ulikt hell...

CORCOVADO

Vi var ikke saa heldige med reisen opp hit, det var som en togtur opp i skyene... etter litt venting fikk vi i allefall sett mesteparten av den beromte kristus... men den fantastiske utsikten ble det lite av... det ble litt bedre naar vi dro til:

SUKKERTOPPEN

Kabel vognen som gikk opp til Sukker toppen! Som er brukt til blant annet innspillingen av Agent 007!!

Marianne sitter aa nyter utsikten fra toppen!

Utsikt over CopaCabana fra sukkertoppen!
En fyr gjor seg klar til aa rappelere ned de bratte, glatte bergene paa Sukkertoppen! Gaerning!

16. mai var vi en tur innom den skandinaviske sjomannskirken for aa hore om vi kunne vaere med paa 17. mai feiringen deres. Her var det en koselig og gjestfri stemmning, i hyllene stod det norske boker og en gammel avis og to laa rundt om. Marianne fant et piano hvor hun fikk klimtret et par toner, tror hun gleder seg veldig til aa komme hjem til pianoet! Her er vi paa sjomannskirkens 17.mai feiring, i bakgrunnen kan du skimte det beromte fjellet : Sukkertoppen! Det var utrolig koselig aa mote andre normenn paa nasjonaldagen vaar! og jeg maa innromme taarene ikke var langt unna naar vi med en hoytid jeg ikke har kjent i Norge paa 17. mai sang nasjonal sang og konge salmen! Jeg har vel aldrig for folt meg saa nasjonalistisk... Det var en staselig feiring paa en av de fineste restaurantene i omeraadet. Hele tiden kom de servitorer med apritiffer og hva en du maatte onske av drikke. Det var ganske merkelig aa staa der med et glass champagne i ene haanden, en eksklusiv utgave av polse i brod i den andre og takke hoffelig nei til en PinjaColada... og alt dette var sponset av store firmaer som: hydro statoil, ekornes, det norske konsulatet etc! ganske goy syntes vi - og not hvert et oyeblikk! Rundt om var det sikkerhetsvakter i sorte dresser: vi hadde nemmelig den glede av aa feire Norges store dag sammen med Prinsesse Ragnhild!

Med en viss fare for...

2008-05-30T20:07:00.011+02:00

... at det er siste omgang med bilder fra Soer Amerika! Det begynner aa naerme seg faretruende raskt avreise fra Brasil og vendereis for oss to. Selv om det skal bli UTROLIG godt aa komme hjem til mamma og pappa, familie, venner, KALD melk i kjoeleskapet, grovt hjembakt broed og sommer paa Sunnmoere, saa er det allikevel trist aa tenke paa at jeg skal forlate Brasil og Paraty igjen. En maa vel bare se stort paa det - Paraty har vaert like flott som jeg husket, og vi har blitt kjent med veldig mange hyggelige og interessante folk mens vi har vaert her. Her foelger litt bilder fra Rio og turen opp til Salvador og Jacuipe paa nordoestkysten...

Oppe paa sukkertoppen. Litt graatt, litt kaldt, men fortsatt nydelig utsikt over Rio. Det er ikke uten grunn at byen blir kalt verdens vakreste! Jeg sier meg enig...

Rita har overlevd foerste tur med heisen, og skal snart opp til topp nummer to. Alternativet er aa klatre opp, som veldig mange faktisk gjoer. Rio har et stort antall klatreruter i de mange bare fjellveggene rundt omkring i byen, og overalt kan du se folk som henger og dingler hoyt der oppe.
Vi ere en nasjon vi med... Selv om vi var i Rio de Janeiro paa grunnlovsdagen! Rita sammen med andre norske, klare for aa feire Norge!

Jaadda! Fint skarre vaerra! Hun kom med hele familien, og brukte vel egentlig vaar store dag paa aa royke. Ganske mye, hele tida stort sett. Tente en ny med den gamle, osv, osv. Hvis noen lurte paa hvor hun befant seg, saa var det -helt sant- bare aa se etter naermeste royksky.

Jacuipe utenfor Salvador de Bahia. Strand, strand, strand saa langt oyet kan se.

Litt bilder igjen...

2008-05-11T18:35:00.013+02:00

Paa vei inn i Brasil. 17 timer lange busstur fra Iguazu i Argentina til Sao Paulo. Og saa blir en moett med en kveld som dette. Var nesten som aa komme hematt!

Deilig fellesfrokost sammen med "smaasoestrene" vaare; Ingrid, Helene og Sofie fra Soerlandet. Vi bodde paa et lite hostel uten fellesomraade, saa frokosten ble inntatt paa denne lille verandaen utenfor rommene vaare.

Tilbake i Paraty! Jeg ELSKER dette stedet. Hadde det ikke vaert saa langt fra Norge hadde jeg flyttet hit for godt -paa flekken!:)

Froeknene paa baattur...

Bading i fossen. Litt kaldt, litt graatt, men veldig moro allikevel.

Ut paa tur!

Paa tur til Trindade, et sted som stort sett bestaar av nydelige langstrakte strender med hvit sand, groenne palmer og store boelger. Rita tusler rundt blant fisk og stein inne i det naturlige bassenget skapt av gedigne steiner som ligger i en sirkel.

Dykking! Lett duving i overflata i nydelig vaer og varm sjoe etter at to dykk er vel unnagjort.

Daarlig sikt og lite aa se: men dykka fikk vi iallefall! Rita droppet tur nummer to og snorkla litt istedet, og endte opp med aa se mer enn oss som tok turen under overflata.

Aggie! Se hvem jeg fant!:) Diego var en av de jeg og Agnetha ble kjent med forrige gang jeg var ute og reiste. Vi endte opp med aa bli i Paraty i 4 uker, og Diego ble guiden vaar som tok oss med paa alt som var verdt aa faa med seg.

Paraty!

2008-05-08T14:18:00.002+02:00

Vi oppholder oss om dagen i en liten by som ligger langs kysten i Brasil, ca midt i mellom Rio og Sao Paulo. Byen heter Paraty eller Parati, virker ikke som Brasilianerene blir helt enige med seg selv om skrivemaaten. Men det er ikke poenget her, poenget er at det er et helt fantastisk sted med muligheter til det meste! Byen sies aa vaere et kulturelt sentrum i Brasil, i gamlebyen er gatene brosteinsbelagte og uten biler. De lave husene er i kolonistil og belagt med rode takstein. Inne i disse husene kan man finne de mest fantastiske ting: ulike typer galerier for malerier eller skulptuere, hjemmelaget kjeramikk, sjokolade produsert paa stedet, en koselig cafe med live bossanova musikk, et supermarked hvor du faar alt du trenger til picknick i parken, et kjent teater som jobber med dukker( http://www.ecparaty.org.br/ ), selvbetjent iskrembar med alt du bare kan dromme om! og selvfolgelig en haug med nips butikker hvor jenter som oss elsker aa gaa og kikke paa fine og mindre fine dilleting og suvernirer.

Naa er det ogsaa festival her i Paraty, den heter "Festa do Divino'". Selv om vi snart har vaert her en uke og festivalen har paagaat, skjonner vi ikke helt hva den egentlig dreier seg om. Og vi faar heller ingen gode svar naar vi prover aa sporre rundt. Vi vet at det er en feiring av at det er 30 dager, eller var det 40 dager siden paaske. Men det har i allefall fort til at det er en stor plass av boder fulle med nips og masse boder som selger ulike ting aa spise og drikke, foreksempel ChaipiFruta bodene. De er overlesset med frukt i allevarianter, der kan du komme og peke paa en frukt og mannen bak mikser opp en frisk og freidig drink til ca 15 kroner! I forbindelse med festivalen er det ogsaa satt opp en stor scene, hvor vi synes det skjer litt for lite, og naar det forst skjer noe der er det ofte litt merkelig, men det skaper stemmning og vi koser oss!

Ellers har vi de siste dagene faat litt skikkelig Brasil vaer med sol og varme, Paraty er omringet av strender, og om du ikke er gira paa sand mellom fottene kan du slenge deg med paa en fem timers baattur som ligger paa rundt femti kroner. Der kan du ligge paa dekk og steike til man kommer frem til et stopp, da er det bare aa hoppe i vannet! Super dupert synes vi! Og om du er litt glad i aa vaere under vann, er det ogsaa gode muligheter for dykking i naerheten, noe vi provde oss paa i gaar, uheldigvis var det svaert daarlig sikt og vi saa kun en meter forann oss, men uansett var turen en suksee, menneskene var hyggelige og varet perfekt!

Hostelet vi bor paa har den BESTE frokosten paa lenge, i Argentina fikk vi ofte litt sotbakeverk og en kopp kaffe... Her faar vi skikkelig frokostblanding, eple, banan, papaya, vannmelom, annanas, honningmelon, yoghurt, melk og lyst brod og kaffe! helt fantastisk! Dette veier opp for de heller steinharde sengene paa ti mannsrommet vaart!

Naa er vi straks paa vei til en liten by i naerheten som heter Trinidad, der skal strendene vaere enda mer fantastiske! tjo hei - palmesus og bolgebrus!

Goodbye Argentina!

2008-04-30T01:28:00.008+02:00

Hadet Bra Argentina! haaper vi snart sees igjen! - du har introdusert meg for den forste storbyen jeg virkelig har trivdes i; Buenos Aires. Du har fatt meg; en tidligere veggis til aa nyte en saftig biff! Jeg har blitt bitt av Tango bassillen og oppdaget elektrotango! Og du har gitt meg mangt et godt glass med Vin - takk for meg!

Ja, naa er det altsaa siste kvelden i Argentina, Brasil Neste. Men forst en liten oppsumer ing av de siste dagene. Over: Argentinas flagg paa grensa til Brasil. Under: Jesuitt runinen naer Posadas. Som vi trodde vi besokte en Lordag, men vi stusset over hvorfor det var saa rolig der og ingen ting aapent, saa etter at vi hadde brukt hele dagen i den lille byen snakket vi med noen som bodde der for aa finne ut naar bussen gikk tilbake, og da fant vi ut at det var Sondag! upps! disse dagene gaar litt i surr naar man tar noen nattbusser histen og pisten - plutselig er det en dag man har hoppet over! Saa idag har vi vaert aa sett den fantastiske fossen som ligger paa grensa mellom Brasil, Paraguay og Argentina! I regnvaer! men det var Flott! og vi har mott tilsammen 6 norske jenter i dag! tre av dem; Helene, Sofie og Ingrid slaar seg sammen med oss opp til Paraty i Brasil! Hvor vi skal prove aa finne en leilighet for en uke eller noe!

Her ved fossen som er den storste av de mange fossefallene i Iguazu; djevelens gap!

Marianne nyter fossen!

Vakker natur, en herlig dag, to fornoyde jenter som naa skal spise middag med nye venner fra hjemlandet!

BUSS, og overraskende besok paa campingplassens toalett!

2008-04-29T00:14:00.002+02:00

Forst; hva vil det si aa reise med buss?
vi foler at vi begynner aa faa en viss erfaring etter at vi den siste uka har tilbrakt naermere 50 timer paa saadanne fremkomstmiddler! aa reise med buss kan vare saa mangt, og jeg tror vi har vaert borti det meste. Fra aa komme paa en romslig buss med fotskammel og faa utdelt pute og pledd etter at man har spist middag med rodvin, en liten karamel og dessertvin for saa aa sovne sott. Til aa sitte i et sete der man nesten ikke har plass til hverken ben eller rumpe og nakkestotten butter i skuldrene dine, der du kunn faar en kopp med alt for sot kaffe(sukker er poppis her nede) og mens man prover aa drikke denne kaffen er det en guttunge bak i bussen som spyr utover hele midtgangen, nesten rett paa skoene til en skotte som bare blir morskere og morskere etterhvert som minuttene tikker og det tar godt og vel en time for bussen stopper og spyet blir vasket opp, naar spylukten endelig har kommet seg ut av bussen og vi igjen vaager oss til aa trekke pusten normalt begynner bussen aa riste saa rart - vi stopper og minutter etter er er alle pasasjerene i en full to etasjes buss stappet inn i en vanlig skolebuss fordi den egentlige bussen ble odelagt! det homper og gaar og turen blir en time lengre enn planlagt fordi vi ble tatt inn paa lokal bussen som stopper overalt!

Detter er vel den beste og verste bussturen vi har hatt. Andre ting som er verdt aa nevne som er litt mer gjennomsnitts paa busser i argentina er at uansett hva du faar servert er det enten sott, eller saa inneholder det ost og skinke!- men hallo! de serverer iallefall mat da! Og en annen ting er at det alltid blir vist film paa bussen, enten dubbet til spansk med veldig hoy lyd og uten engelsk tekst, eller nesten uten lyd og med spansk tekst. noe annet du maa regne med er aa se den samme filmen flere ganger. Noe annet helt fantastisk vi fikk oppleve for et par dager siden var aa kjore en hel natt gjennom et lyn og torden uvaer jeg aldri har opplevd maken til, det var facinerende og mektig vakkert og se lyne lyse opp himmelen gang paa gang. Bedre en noen film!

Selv etter saa mange timer paa buss og flere skal det bli! anser vi oss selv som fornoyde bussere - ja, vi liker rett og slett aa sitte paa buss. For det meste iallefall, naar folk lar vare aa slippe alt for masse av sine private lukter og lyder fritt ut og saa lenge bussen gaar fremover!

Saa over til gaarsdagens store opplevelse: det var ettermiddag og vi hadde kommet tilbake til den fredelige lille campingplassen vi bodde paa, og skulle bare en liten tur bort paa toaletten. Jeg valset inn gjennom koridoren uten aa se meg veldig godt om. I det jeg kommer bort til enden av koridoren og skal til aa ta i haandtaket horer jeg et slags skrik som gaar over i naermest hyper ventilering! Bak meg har Marianne stoppet, rygget mange meter og staar naa med ene haanden forran munnen og med den andre peker hun paa gulvet, pusten gaar og bena greier ikke helt aa staa stille. I mellom oss i korridoren staar en stor, svart, haarete edderkopp paa storrelse med haandflata mi! vi er bare stille litt, stirrer paa edderkoppen og prover aa ta oss sammen, Vi staar helt stille, den staar helt stille. Pusten til Marianne begynner aa roe seg, saa sier hun; den er saa stor! den er saa STOR! Etter en liten stund blir vi enige om at vi maatte holde vakt, je tisset mens hun passet paa at den ikke flyttet paa seg, og motsatt! Paa vei tilbake til hytta motte vi verdens storste gresshoppe! Sitat Marianne: Tenk at det finnes sanne dyr her! Etterpaa fikk vi roet oss med en helaften paa restauranten med utsikt over elven og Paraguay paa andre siden; herlig Argentinsk Biff og Rodvin - det trengtes!

Paa posten...

2008-04-25T21:51:00.002+02:00

Altsaa. Se for deg at du driver kontoret for pakker til og fra Argentina og hadde aapent fra 09:00 til 13:00. Se for deg at dette kontoret er fullt av mennesker som enten skal sende pakker til, eller har mottatt pakker fra den store vide verden, og at koen med ventende er lang i det du aapner doera om morgenen. Du har en disk der folk melder sin ankomst, veier det de skal sende og hvor de fyller ut adresselapp. Saa har du en disk der pakken din blir sett grundig gjennom, slik at en er helt sikker paa at det ikke blir sendt noe ulovlig. Saa har vi pakkedisken. Som du helst ser skal vaere litt effektiv. For du har jo bare aapent til 13:00!

Og hvem ansetter du i pakkedisken? Jo, her i Cordoba ansetter du en dame og en mann, begge godt over 60 som er BLINDE. De ser ikke dugga. I begynnelsen syntes vi atter en gang at Soer Amerika er forferdelig flinke til aa ta vare paa, og inkludere baade de (litt) eldre og ikke minst de som ellers foeler at de kanskje ikke kan bidra med saa mye. Det hele var roerende. Saa var det endelig vaar tur. Disse to roter rundt bak skranken etter passende esker aa sende tingene vaare i, leter etter tapen, leter etter saksa, etter graapapiret, mister saksa paa gulvet, pakker inn eska i graapapir, finner skjoeten paa tapen som har klistret seg igjen enda en gang, glatter ut igjen graapapiret som skrukka seg naar de kom borti med rumpa i det de lette etter saksa paa gulvet,- og sist men ikke minst: naar de skal ha paa tau rundt det hele og feste det med en soelvknapp som lukkes med en tang (som de foerst maa lete litt etter). Vi stod i en god halvtime, og baade jeg og Rita kloedde faelt i fingrene etter aa faa lov til aa hjelpe til. Bare litt!

Etter to timer paa pakkekontoret og et byraakrati som ikke ligner grisen, fikk vi iallefall sendt avgaarde en pakke hjemover med ting som har hopet seg opp i sekken etterhvert. Deilig med litt mindre i sekken.

Ja til bedre integrering av blinde og svaksynte i samfunnet! (Men kanskje ikke i pakkedisker..?)

Druer og kuer...

2008-04-24T14:51:00.004+02:00

Vi har allerede vaert litt over tre uker i Argentina, og i det siste har vi faatt oppleve litt av hvert. I gaar kom vi for eksempel tilbake fra en liten "ferie" til Chile, der vi fikk sett (bittebitteoerlittegrann) av den gedigne hovedstaden Santiago. Paa forhaand hadde vi blitt advart mot aa reise, de fleste vi moette paa som hadde vaert der sa at det ikke var noe saerlig i det hele tatt. Men enten er vi rare, eller saa er resten av verden det, for vi likte Santiago godt! Slik har det egentlig vaert hele veien. Vi begynner snart aa reise dit andre syntes det er skikkelig kjipt aa vaere.

Bussturen fra Argentina til Chile gaar gjennom et fantastisk pass, og er den mest populaere ruten aa ta. Vi kjoerte gjennom landskap som nesten ikke kan beskrives, med fjell i saa forskjellige former og farger at enhver geolog ville blitt varm i knickersen bare av aa se paa dem. Langt oppe i fjellsiden snirklet den gamle togbanen seg, og det er vel kanskje en grunn til at den ikke gaar lenger. Det var fryktelig bratt og langt ned enkelte steder.
Rett ved grenseovergangen til Chile ligger Soer Amerikas hoeyeste fjell, Aconcagua. Her er det flere som proever seg hvert aar, og en guide jeg snakket litt med som jobbet paa basecampen kunne opplyse om at naa var de nede i et par doedsfall i aaret. Opploeftende.

Ellers har vi hatt oss en tur paa baade hesteryggen og sykkelsetet, og jeg har erfart en ting paa denne turen: Rita ender ALLTID opp med utstyret som funker.
Sykkel: min punkterer og blir erstattet med en der sykkelstyret helst vil styre selv, og da gjerne rett i groefta. Alt for liten og gir som staar bom fast i stillet "troe-til-du-doer". Rita ligger 1,5 km foran til stadighet. Suser avgaarde som rene Tor Hushovd.
Hest: "punkterte" litt denne ogsaa naa og da, men det maa en jo bare regne med. Ellers var den strengt tatt bare interessert i to ting: spise og slappe av. Rita fortsatt langt der framme, ridende inn i solnedgangen paa sin stolte traver. Fulle av energi baade hun og hesten.

Hadde to utrolig flotte turer allikevel da, med sykling fra vingaard til vingaard, olivenoljefabrikk og et lite sjokolade- og likoermakeri. Paa begge sider av veien ligger gaardene spredt, drueaakrene strekker seg saa langt oeyet kan se, og alléene vil ingen ende ta.
Paa ridetur var vi en herlig liten gjeng som red rundt i fjellene saa godt som hele dagen, kun avbrudt av en herlig utendoers grillunsj, der guiden vaar stod for grilling av enda en ku mens vi satt og saag utover endeloese marker og fjell (og et oljeraffineri forsaavidt...). Det morsomme er jo at vin er et saa godt som konstant tilstedevaerende element her nede, og naar to middelaldrende canadiske damer drikker rikelig foer de skal paa hesten igjen, saa kan en saktens lure paa hvordan det hele skal gaa.

Saa har vi da for foerste gang gaatt paa noen smeller. Vi takker for at det gikk saa lenge foer det skjedde, selv om det selvfoelgelig er kjipt uansett hvor langt paa vei en er kommet. Rita fikk frastjaalet en god del paa det ene hostellet vi overnattet ved, og jeg har da mistet kameraet mitt. Ble litt graat og taarer, foer vi rettet ryggen og konstaterte at det tross alt bare er ting. Vi har pass og lommeboeker, helse og humoer (som regel) i behold. Enda iallefall... Bank i bordet.

Vi er nede i under 6 uker igjen! Naa skal vi bruke de neste dagene i omraadet rundt Cordoba, der vi satser paa aa faa roert oss enda litt mer enn vi har gjort til naa. Er en del flotte fjell i naerheten, en nasjonalpark og mulighet for baade rafting og paragliding. Saa gaar turen nordover foer vi krysser grensen ved Iguazu- fossen om en droey ukes tid. Vi er saa utrolig heldige.

Argentina - saa langt!

2008-04-15T16:28:00.019+02:00

Buenos Aires opererer med ganske smaa heiser. To relativt store jenter med relativt store sekker - og det er strengt tatt det det er plass til inni der.

Utsikt fra toppverandaen paa hostellet vaart, Estoril. Endte opp med noen netter her. Ikke visste vi at VG hadde kaaret det til det 6. beste hostellet i verden...

Paa tangokurs! Rita i full konsentrasjon. 30 kroner for to timer.

Middag med nye venner fra USA og England. Maatte vente en god time for aa endelig kunne sette oss til bords ved en av Buenos Aires´ bedre restauranter. Naar regninga kom endte vi opp med aa betale en hundrelapp hver for en middag jeg aldri har, eller noensinne vil komme til aa se maken til igjen.

Etter endt maaltid saag det slik ut. Slagmark. Det er vel foerste gang jeg har sett fiiine advokatfroekner fra London spise som om de var en gjeng med loever. Raatt kjoett gikk ned som varmt hvetebroed!

Elvedeltaet Tigre. Tenk at mennesker bor slik! Eneste maate aa komme seg derfra er via den lille brygga og oppi baaten som tar deg til Tigre.

Baatene som fungerer som den lokale bussruta. En fantastisk tur paa naermere to timer, innom skole, politistasjon, flytende bensinstasjoner, rike og mindre rike folks hus langs elvebredden.

Rolig kveld med solnedgang over elva, et glass argentinsk roedvin og mygg. MYE mygg.

Hotellet vaart i Tigre, som var en deilig avveksling fra et til tider braakete hostel i BA.

Endelig ble det sykling paa oss! Vi er paa tur i et gedigent turomraade som ligger i utkanten av byen. Her fant vi den lengste ruta som var, og traakket i vei. Deilig!

Skyskraperne som inneholder de nyeste, hotteste og dyreste leilighetene for fiffen i byen. Og de er det en del av!

Rita tar en pust i bakken.

Besoek paa kirkegaarden Recoletta i BA. Her blir kistene satt inn i smaa rom, noen var forresten ikke saerlig smaa heller, vi saag noen der det var stablet ti kister oppetter veggene. Noen av gravene var det derimot tydelig at ikke ble holdt i orden lenger. Her er det en der doera er knust og bare gitteret staar tilbake. Ja- og saa ligger det et skjelett i kassa til hoeyre baki der...

Et besoek paa grava til Evita er et lite turistmust... Var ikke saa mye aa skryte av egentlig. Ganske kjedelig og ordinaer i forhold til mange av de andre.

En gedigen blomst av staal aapner og lukker seg hver dag i takt med sola i Buenos Aires. Byen er full av museer, gallerier og skulpturer spredt overalt.

Visuellt tilbakeblikk paa Peru

2008-04-15T15:48:00.016+02:00

Det er noen uker siden naa, men naar vi startet i Perus
hovedstad var det mye spennede mat og alltid alt for masse mat! Peruanere maa ha et sykt magemaal.

Videre fikk vi absolutt erfare at solen er sterk i hovedstaden,
en liten times vandring i byens gater var dette resultatet:

Fra Lima gikk turen til Paracas hvor vi dro paa Balestas oyene, her fikk vi en herlig baatur hvor vi saa et rikt fugleliv og en diger koloni med sjolover. Alle prikkene paa oyen over er fugler! sprott.

Pelikaner var det masse av i fiskerlandsbyen Paracas, her er en hel gjeng ute paa en brygge. Et eksempel paa det rike dyrelivet.

I Paracas motte vi Soledad og faren hennes, de var to grepa mennesker fra Argentina. Gjennom hele ruta vaar iPeru fortsatte vi aa mote paa disse to - koselig synes vi! Videre gikk turen til Nasca, Arequipa og Puno. Ved Puno ligger den Beromte Titicaca Sjoen, her var vi aa besokte straa oyene ved navn Uros.og vi fikk oss en liten tur i disse typiske straa baatene. Det er to av kvinnene paa oyen som svipper oss over til en annen oy hvor guidebaaten vaar er. Den lille gutten ble med paa turen, for han skulle paa skolen. De har hele livet sitt ute paa disse oyene, vi ble fortalt at de blir fodt og dor der ute.... vaart sporsmaal var; hvor gjor de av de dode? men vi fikk aldri noe skikkelig svar.

Neste stopp paa turen var Cusco, en vakker by som var storre enn vi hadde trodd og enna vakkrere. Herifra dro vi paa utflukter aa saa paa ulike inka ruiner i omeraadet. Vi var ogsaa paa et helt fantastisk marked i en liten by som heter Pisco, her er det en dame som selger naturlige fargepigmenter.

Her er Marianne paa et utsiktspunkt over Cusco.

Og jeg naar jeg vasker meg i Inkaenes gamle ungdomskilde, hvor vannet kommer fra, er enna en hemmelighet!

Fra cusco gikk turen videre med tog. opp til en liten landsby som heter Aguas Calientes, dette betyr varme kilder. Paa kvelden gikk vi oppover en vakker sti med lyktestolper, der oppe laa en fin liten samling med herlige varme bassenger, vi hadde en herlig romantisk kveld. Hadde vaert perfekt aa ha med kjaeresten dit, saa ble sendt en del tanker hjem den kvelden ;)

Vi la oss tidlig for aa klare aa staa opp klokken halv fem for aa dra mot Macchu Pichu! Vi vaaknet opp til et plaskende regnvaer! og fikk dratt godt nytte av regnponchoene vi har baert paa siden vi forlot hjemlandet. Her er vi forann inngangen, hverken regn, litt hoydesyke eller grytidlig morgen kan odelegge humoret naar man staar forann noe slikt.

Vi var egentlig heldige at vi hadde litt daarlig vaer, for naar vi kom inn paa omeraadet laa det en tykk taake overalt, og litt etter litt kom den fantastiske Inka byen paa toppen av et fjell til syne.
Forst hadde vi et par timer med Guid, saa hadde vi fritid saa lenge vi onsket! Det klarnet opp og solen tittet frem.

Selv om vi hadde gledet oss lenge og sett bilder og sett frem til dette oyeblikket var det enna mer fantastisk enn vi hadde forventet. Man blir bare grepet over at hele kulture, kunnskapen de hadde og det faktum at de faktisk klarte aa bygge denne byen.

Ser dere fjellet i bakgrunnen av byen, Dette heter Vainu Picchu og vi klatret opp paa det, kjempe herlig tur, og en fantastisk utsikt. Her kan man tydelig see at byen er formet som en Kondor(fugl) naar man ser den ovenfra. Etter den fantastiske turen til Machu Picchu, var vi tilbake i Aguas Calientes og spiste middag med utsikt over jernbaneskinnene. Etter dette var det bare reising forst til Cusco, videre til Lima og vips var vi I Argentina.

Buenos Aires og Tigre

2008-04-12T03:32:00.004+02:00

Naa har vi vaert i Argentina i over en uke, Buenos Aires er en stor By! Og det er noe ved den som facinerer meg. Populaert kalles byen Sor Amerikas Paris, fordi den er full av nydelige bygninger og etterkommere etter Europeere som kom hit en gang paa 17-1800 -tallet pluss at den har en atmosfaere som er til aa ta og fole paa, herlige store antikk markeder, utallige spisesteder, tangomusikk ja; Byen er faktisk den forste byen vi har vaert i hittil som jeg virkelig kunne tenke meg og bo i. Den har en perfekt blanding mellom noe vi kjenner og gjor at jeg foler meg hjemme, og noe av spenningen og lidenskapen som ligger i Sor Amerika og folket her.

Vi har akkuratt kommet tilbake til byen etter et par netter litt ute paa landet. Egentlig hadde vi planer om aa reise til strendene i Uruguay for et par dager , siden Uruguay bare er en liten battur unna. Men saa ombestmte vi oss kjapt, fordi vi motte flere her paa hostelet vaart som sa det ikke var serlig bra. Sa vi endet opp med aa dra til elvedeltaet som ligger like ved Byen. Vi tok tog til et lite sted utenfor byen som heter Tigre, dette toget tok nesten en time og kostet litt over to kroner! -det er sprott billig! Men saa horer det jo ogsaa med til historien at vi satt paa gulvet i en vogn som egentlig var ment for sykler ;) Vel fremme i Tigre satte vi oss paa en baat som tok oss to timer innover i trange kanaler hvor folk bodde paa stolpe hus langs elva. Dette er et sted hvor rike folk fra Buenos Aires har sine flotte feriehus med store vindusflater og utsikt utover elven. Men det er ogsaa eindommer som er eid av vanlige folk som bor der fast. Alt de trenger av mat, vann osv blir brakt inn med baat! Saa vi stoppet utallige ganger og leverte alt fra rundstykker og vannkanner, til en innpakket mikrobolgeovn! om man skal vaere med neste baat som kommer henger man bare ut et hvitt flagg paa bryggen, saa stopper baaten.Vi kjorte forbi Politistasjon, kirke og skoler. For aa komme seg til alle disse stedene matte man ha baat for aa komme frem - helt fantastisk!

Naa var vi kommet ut fra de smaa elvene og ut i den virkelig store elven, som er saa brei at man ikke kan tenke seg det. Saa kom vi frem til hotellet vaar; marcopoloinn. sjekk det ut paa (www.marcopoloinnnautico.com). Det som motte oss var en stillhet og en ro som vi ikke hadde opplevd paa lenge. Vi slappet av, badet, hoppet paradis i sanden, drakk vin til lyden av sirrisser og frosker paa kvelden, saa paa rare fisker som de som jobbet der fanget og holdt i badebassenget, fikk besok dagen etter av nye venner fra Hostelet(Estorill) i Buenos Aires og ble kjent med en herlig liten hund ved navn Surgio som Marianne virkelig kunne tenke seg aa ta med hjem til Norge!

Vi har det veldig bra og i gaar var vi faktisk akkurat halvveis paa turen! Og alle vi har mott sier at siste halvdel av turen alltid gaar mye fortere enn forste!

saa om et lite svisj er vi hjemme igjen!

til dere som venter paa bilder, saa tar det litt tid fordi mange av data maskinene her har blokkeringer i alle rettniner, saa det eneste man egentlig kan gjore paa dem er aa vaere paa nettet ;) men vi leter etter et sted hvor det er mulig!

Det er...

2008-04-09T02:13:00.002+02:00

... vel strengt tatt paa hoey tid med oppdatering her inne. De siste dagene har vi sagt flere ganger til hverandre at idag, idag MAA vi faa blogget! Men hver dag har floeyet avgaarde som en vind, og hver dag har vi lagt oss uten aa ha skjenket bloggen en tast av tastaturet.

Vi er da endelig i Buenos Aires, og etter de to ukene i Peru var det veldig deilig aa skru ned tempoet litt (saa mye det er mulig i denne pulserende bomba av en by) og kunne bruke flere dager paa et sted uten aa maatte tenke for mye paa aa skulle bryte opp og reise videre neste dag. Peru var helt fantastisk, og mitt absolutte hoydepunkt var turen opp paa Macchu Pichu, og opp paa fjellet Waynu Picchu som staar som en stor groenn finger i bakgrunnen. Hver dag var det bare 200 som fikk lov til aa gaa de steile trappene opp til toppen. Skiltet som stod ved inngangsporten kunne fortelle oss at herfra og videre var det bare de som var i kvalmt god fysisk form som fikk lov aa fortsette (ok, saa var vel kanskje ikke ordet "kvalmt" tilstede i den setninga, men det burde det faktisk vaert!). Men som de spreke jenter fra Nord som vi er, kom vi oss opp uten de helt store komplikasjonene, og kunne nyte utsikten over den fantastiske ruinbyen under oss og naturen rundt. Alt akkompagnert av en gjeng High-schoolelever fra USA som ropte "I´m from Ameriiiicaaaa!" saa det gjallet i Inkarikets fjellvegger. Amerikanere staar ikke saa hoyt i kurs hos meg lenger. Jeg og Castro kan gi hverandre high five paa det omraadet.

Ellers var den lille byen Aguas Caliente, som betyr "varmt vann", (jada, her har det spanske ordforraadet virkelig grodd og trivdes siste ukene...) et trivelig lite sted. Vi kom dit kvelden foer vi skulle opp paa Macchu Pichu og brukte noen timer i de smaa bassengene der vann fra de varme kildene i omraadet fikk gjoere underverker paa to stoele ryggsekkrygger. Bassengene er flittig brukt av baade turister og innfoedte - og de sistnevnte er vel kanskje hakket gladere i aa ta helgavasken der.

Straks skal vi faa lagt inn bilder fra den siste tida i Peru - gled dere, gled dere! Ellers har vi det fantastisk bra, og naermer oss absurd nok halvveis paa reisen! I morgen gaar vi for enda et stempel i passet, naar vi sniker oss over grensa og inn i Uruguay for aa se om vi ikke faar sneket til oss noen av de siste soldagene paa strendene der. De av dere som tror vi ligger paa stranda og drar oss til stadighet, kan bare tenke om igjen! Devoldulla mi har vel sjelden vaert mer kjaerkommen enn den var i Peru.

Hastalavista saa lenge:)

Bare fordi...

2008-03-26T04:42:00.002+01:00

... det er saa nydelig.

Solnedgang over Lima 1. paaskedag.

Nasca og Arequipa

2008-03-26T03:47:00.018+01:00

Bussbingo! Der har busselskapene i Norge litt aa laere gitt! En flaske pisco (Peruansk druebrennevin) var premien, og selv om det kanskje ikke var det stoerste trekkplasteret var vi gira som bare det!

Saa var det ikke vaar tur denne gangen heller. Flaska med pisco gikk til guttungen paa 12 aar, to seter bak oss. Det klinger ikke helt bra i mine oerer...?

Naturen i Peru er helt fantastisk. Bussturer blir ganske overkommelige naar utsikten ser slik ut.

Smaafly over nascalinjene! HURRA!

Rita rett foer avgang. Lettere nervoes.

Rett etter avgang fikk vi derimot andre ting aa tenke paa: turbulens og lenge siden frokost er ingen god kombinasjon. Toppet med ivrig flyvning fra el capitan og fokusering med kamera gjoer at den halvtimen du i utgangspunktet syntes hoeres veldig knapp ut, ikke kan gaa raskt nok.Var ganske kvalme ja.

En av linjene: Astronauten. Nascalinjene er store figurer risset inn i tampaen rundt den lille byen Nasca soer i Peru. Ingen vet helt hvorfor figurene er der, og det finnes utallige teorier. De ble ikke oppdaget foer paa 50- tallet, og omraadet er fullt av dem.

Vaart foerste moete med selvbooka hostel paa internett. Fire spoersmaalstegn av noen mannfolk i doera, og en vask som iallefall hadde godt trykk. Rett opp i hylla over vasken. Vi fant oss et annet vi...

En av gatene i klosteret i Arequipa. Klosteret ble paabegynt pa 1500- tallet, og strekker seg over et helt bykvartal. Gedigent og ikke saa helt umulig aa gaa seg bort i. Her var det byens unge rikmannsdoetre ble "satt inn", men det ble visstnok ikke store overgangen for dem. Livet de hadde levd paa utsiden brakte de med seg inn, og det tok et par hundre aar foer det kom en nonne som visste aa faa skikk paa villstyringene.

Litt energi maa til etter aa ha trasket rundt i klosteret i nesten to timer. Deilig sjokoladekake i en av de smaa hagene.

Rita i et av novisserommene.

Her i Arequipa blir det ganske kaldt naar sola gaar ned! Heldigvis er det flust i smaa butikker som gjerne vil selge oss det vi maatte trenge for aa holde ut naar gradestokken kryper ned mot 14-15 grader. Jeg hadde vel strengt tatt gitt meg selv alpakkaforbud,- men hvordan kan man si nei til noe slikt da??? Jeg bare spoer...

I morgen gaar turen videre til Puno, den lille byen ved Lake Titicaca. Naa er det derimot natta her i Ariquipa, og vi skal krype under alpakkapleddene vaare og sove godt og lenge.

PERU - Lima

2008-03-23T19:25:00.006+01:00

Det er paaske, Skjaertorsdag ankommer vi Lima - lykkelige over aa vaere igang igjen! Etter aa ha innstalert oss paa Hotel San Augustin Riviera tar vi oss en liten gaatur i byen og det som moter oss, hadde vi ikke forventet!

Vi trasker opp gaagaten i det historiske sentrum av Lima, gatene vrimler av mennesker. Det er akkuratt som 17.Mai hjemme - vi gaar i ko. Eneste forskjellen er at her er vi to hoder hoyere en mestepartenav folkemengden og kan se lang fremover. Det var faktisk en liten familie som stoppet oss saa mor i familien kunne ta bilde av oss sammen med far og barn. Dette skjedde ikke lenge etter ei 7-8 aar gammel jente lo saa hun holdt paa aa knekke sammen og ropte "Mamma, mamma SE". Hun pekte paa oss, vi smilte - saa lo hele familien.
Etter aa ha gatt i denne folkemengden en stund kom vi frem til en stor plass "Plaza Mayor" i enden av plassen stod en stor Katedral, fra den strommet hoytid og en voldtsom stemning av helligdom sammen med lyden av Messen som ble sendt over store hoytalere. Lyden runget over oss. Mennesker gikk rundt aa bar paa smaa oppsatser laget av palmeblader og blomster. Det hele var veldig vakkert og litt trollbindende. Ja, det hele var nesten litt overveldene.

Etter aa ha tatt inn inntrykkene en stund, fant vi ut at vi trengte mat, etter litt gaaing fant vi en gate der de solgte det meste! her var boder med grillmat, haugevis av ulikesaltede fro, vesker, luer, duker osv. En stund vurderte vi aa dra den helt ut og sette oss paa ei utesjappe og spise grilla kumage og drikke hjemmelaget saft, men saa kom vi paa at det var en annen mage(menneskelig) som tidligere paa dagen ikke hadde vaert helt i slaget - saa vi gikk paa en criolskrestaurant(typiskperu mat)og bestillte and og fisk! Til dette drakk vi en av nasjonal drikkene Inca Kola (gul cola som smaker litt som champagnebrus).

Maten smakte herlig! og vi var super fornoyde med aa vaer i Peru, og igjen skikkelig igang med turen!

Costa Rica - siste rest

2008-03-22T16:11:00.014+01:00

Regnskog paa Costa Rica

Oppe paa en av Costa Ricas vulkaner. Heldigvis ikke saa mye liv i akkurat denne karen, men utrolig stilig aa se paa! Det lukta ikke akkurat soendag der oppe da men...

Deilig aa vaere ute paa tur igjen!

Denne lille kompisen og fire andre smaa kompiser ble helt ville naar de fikk se armbaandet mitt som jeg var saa heldig aa faa av en god liten venn foer jeg reiste fra Norge. Apene trodde nok det var soete baer som satt paa det, og ville ha det alle mann!

Utrulig flotte fugler og dyr paa Costa Rica, og vi fikk lov til aa komme helt naerme i en park vi var innom.

Paa tur med morsomste gjengen. Vi har vel sjelden ledd mer enn vi gjorde denne dagen. Et homsepar fra Tyskland, et hippiepar fra Canada, et par fra Italia paa rekovalenstur (kona hadde hatt hjerteinfarkt og fikk nesten et nytt naar guiden vaar tok oss med paa en ganske saa heftig trasketur i regnskogen), og et par gamle ungkarer paa godt over 70 som hengte sammen med oss smaaripsa. Gode gamle sjekketriks som "Did it hurt when you fell down from heaven" fra en liten fyr med fyrstikkbein, ray ban pilotbriller og litt krokete bart er veldig vanskelig aa ikke le veldig mye av.

Baatene vi tok paa elva Sarapiqui. De gikk som bare fytterakkern, og vi maatte alltid passe paa aa ha likevekt. Det var ikke alltid like enkelt for den eldre garde ombord som ble helt ville i knickersen hver gang baaten slakket av for aa se paa noe langs elvebredden.

Baattur nedover rivern mens sola gaar ned og vi ser etter kaymaner, pelikaner og krokodiller.

Friskmeldt! Etter siste legetime og godklem fra go'doktern, kan jeg vandre ut derfra og fortsette turen! Hipp hurra!

Rommet vaart! Ble en del timer tilbrakt i senga, og da ble det noen bilder av denne sorten. Friske farger paa veggene!

Snille Rita ordner lunsj. Foerste dag hjemme fra sykehuset, og det gaar i saaakte tempo. Deilig aa veare tilbake paa La Cuesta. Home away from home.

To Roy and all the rest at La Cuesta: THANK YOU! You made us feel so welcome, and took care of us in a way that made us feel so safe. We miss you guys already:)

Costa Rica og La Cuesta

2008-03-16T15:12:00.004+01:00

Hotellet vi ved en tilfeldighet var saa heldige aa finne her i San Jose, har vist seg aa vaere baade sjarmerende, godhjertet og fyllt med herlige mennesker.

Naar vi staar opp er som regel frokosten ferdig og kaffen kokt, frokosten er som frokoster flest paa hotell ikke mye aa skryte av, gjerne syltetoy og loff.... men kjokkenet er til fri disposisjon. Saa naa venter jeg bare paa at Marianne skal staa opp, da skal jeg lage speilegg til frokost, og det skal ikke ha flytende plomme, men vaere snudd og kronsjet som vi pleier aa kalle det.

Senere i dag blir det kanskje en liten tur paa Gull Museet her i byen, og kikke litt i de utallige butikkene i downTown San Jose. Det er noe med butikkene her i byen som nesten er litt vulgaert, du bugner over av varer, hyllene og stativene er saa fulle og staar saa tett at man nesten ikke kan bevege seg inni butikken. Det er saa masse i hver butikk og saa mange butikker at vi har blitt helt facinert over at det gaar ann aa produsere saa masse, og om det overhode er mulig at de faar solgt alt som er der!

Noe annet som det bugener av her i San Jose er fastfood kjeder, de er store, de er mange, de er overalt og de er proppfulle av folk! - litt skummelt nesten.... Costa Rica er det rikeste landet i mellom Amerika og streber etter aa leve et saa vestlig liv som mulig. USA er nok et stort forbilde, selv om de ikke er spesiellt glade i Gringoer (folk fra usa).

Det virker som folk her ikke er saa ulike til Normenn i oppforsel, naar de gaar paa gata ser de ofte ned, de trenger seg ikke paa folk og glaner ikke uten aa bli flaue. Guttene her roper ikke etter deg paa gata, noe som var veldig vanlig paa Cuba. Der kunne man ikke gaa utenfor dora uten aa bli plystret paa, eller snakket til, det gikk som regel i gloser som - beautifull lady, Mango(vanlig kallenavn paa kvinner paa Cuba som betyr at de har lyst til aa spise deg, slik man har lyst til aa spise en Mango), eller ulike sporsmaal om vi ville vaere kjaerestene deres. Dette er saant man ikke kan bry seg om, men man blir jo litt lei i lengden. For Cubanske jenter var det visst bare som komplementer, men vi ble litt brydd av det. Men det jeg skulle fram til var at paa Cuba, et land der menneskene som egenpersoner har saa lite de skulle ha sagt, lite frihet til aa gjore det de vil, der gikk folk med blikket hevet i gatene, de var stolte og veldig frie i sin egen kropp, men paa Costa Rica der de lever i et demokrati, her vender folk blikket ned og er mer laast i sin egen kropp. Spennende synes jeg.

Happy ending...

2008-03-14T23:42:00.003+01:00

Yess, da var jeg ute av hospitalet, og paa magen har jeg et lite smilefjes som kikker opp paa meg hver gang jeg ser nedover. Et lite snitt i navlen, og et paa hver hofte - og det er stort sett det eneste som viser at jeg har vaert en tur innom sykehuset her.

Det er helt sproett enda, aa tenke paa at jeg faktisk har hatt operasjon her nede, at jeg var en svipptur i narkose, og faatt ordna paa meg. Men alle har vaert helt fantastiske, og jeg har hatt det saa bra! Sykehuset jeg laa paa het Clinica Biblica og var et kristent, privat sykehus. Hver morgen kom sjefen sjoel inn paa rommet mitt og snakket litt med meg og lurte paa om vi skulle be litt sammen. Naa tror du kanskje at det var en mektig mann i dress og slips, men det var en koselig liten graahaaret dame, opprinnelig fra Ecuador, som gikk rundt og hilste paa de som laa paa sykehuset. Hun ba om at alt maatte gaa bra videre, at jeg maatte bli raskt frisk og saa takket hun i store mengder for at jeg hadde en saa god venn som Rita. Det takker jeg for ogsaa. Uten Rita hadde jeg foelt meg helt tapt til tider her nede. Hun er en liten engel!

I dag ble jeg saa utskrevet, fikk med meg et par typer piller som skulle tas med jevne mellomrom og visittkortene til de to legene som hadde mest med meg aa gjoere. Uansett hva som maatte oppstaa av smerter, ubehag eller feber eller hvor i verden de maatte oppstaa, var det bare aa ta kontakt. Jeg blir helt varm inni meg av aa tenke paa hvor mange jeg moette paa det sykehuset som virkelig brydde seg. Alt fra vaskedamer til sykepleiere til leger og sjefer sjoel: de tok utrolig godt vare paa meg.

Da blir det San Jose framover paa oss to, men vi tar ikke det saa tungt. Alternativet var jo aa reise hjem, saa vi er veldig fornoeyde selv om det betyr at vi gaar glipp av den fantastiske naturen her. Rita, stakkar - har maattet skru ned tempoet sitt litt de siste dagene, hun sover naar jeg sover og lager mat og steller om meg saa jeg blir helt matt...:) Naa har hun tatt paa seg regnponchoen sin og er ute og trasker litt i hoeljregnet mens jeg surfer paa nettet og slapper av.

Tusen takk igjen til alle hjemme som maatte traa til: Onkel Arne for gode raad, Jan Magne for hjelp og oppbacking, Margrethe for nummeropplysningen;) og ellers familie og venner som har tenkt paa meg underveis. Takk, takk, takk!:)

Da er det paa tide med en liten cowboystrekk igjen - herlighet, det er jo to timer siden sist jeg sov.

Marianne paa sykehus

2008-03-13T06:07:00.007+01:00

naa er klokken litt over 23.00 her paa Costa Rica og jeg har akkuratt kommet tilbake fra sykehuset eller som bildet over sier Clinica Biblica. Operasjonen er velykket og overstaatt. Det er vi begge veldig glade for. Det hele er litt uvirkelig og vi forstaar ikke helt at vi faktisk er midt oppe i dette og at alt gaar saa bra! jeg maa bare si at jeg er imponert over sykehuset her - de er bare saa proffesjonelle og hyggelige!

vi fikk faktisk med oss marianne sin operasjon med paa cd! kan bli interessant!

Her kommer noen bilder til dere der hjemme som jeg aldri trodde ville havne paa vaar reiseblogg

Marianne mens hun ventet paa aa komme inn paa operasjons salen. Ei toff jente med masse tael!

Her har vi henne fire timer etter jeg sist saa henne, var saa glad naar de endelig kom trillende inn paa rommet med henne og hun hadde oynene aapne og smilte til meg. Hun smilte ennaa mer naar jeg saa jeg hadde snakket med legen og at alt var bare bra og at systen bare hadde vaert blod og vev og ikke noe farlig i det hele tatt.

Til alle dere der hjemme som maatte bekymre dere saa haaper jeg dette har hjulpet litt paa. Jeg skal ned paa sykehuset igjen i morgen tidlig, da kommer legen og forklarer sikkert litt mer. Men han saa i kveld at Marianne mest sannsynlig kan reise hjem fra sykehuset allerede i morgen formiddag. Saa da skal vi ha oss noen veldig rolige dager her paa hotell La Cuesta, hvor de har verdens hyggeligste personale som har vaert veldig forstaaelsesfulle og hjelpsome.

Costa Rica - so far...

2008-03-12T20:30:00.003+01:00

... so good?

Vi har kommet oss vel fram til Costa Ricas hovedstad San Jose, byen som de fleste - til og med innbyggerne som bor her- anbefaler oss aa reise fra saa fort som bare ben og buss kan ta oss. Men vi er her da paa tredje dagen. Ikke fordi vi foeler sterkt for aa utforske hver krok og krik av denne noksaa triste byen, men fordi jeg fikk saa utrolig lyst til aa proeve ut standarden paa sykehusene her nede.

Jeg hadde vel kanskje regnet med aa ende opp med ett eller annet paa denne turen ogsaa, en liten turistsykdom som en ofte maa ta med paa kjoepet naar en reiser paa denne maaten. Men jeg hadde vel kanskje ikke regnet med aa ende opp paa emergencyen saann helt med det foerste, med tre leger over meg og kanyle i armen, smertestillende intravenoest og en liten bunke herlige roentgenbilder som viste at det gror og trives en liten kamerat i magen min. Bendelorm tenker du sikkert naa. Det viste seg da at jeg har en cyste paa en eggstokk, og denne har gjort til at jeg har gaatt rundt med vondt i magen og ryggen siste uka.

Vi maatte egentlig bare le av det hele. Det tok en liter med Voltaren intravenoest foerst, men saa ble det meste egentlig ganske morsomt. Rita var som alltid roligheta sjoel, og har holdt seg (som den gode dykkebuddyen hun er...) ved sida mi hele veien. Hun er et stykke fantastisk menneske! Men iallefall... Vi vurderte mulighetene jeg hadde: reise hjem og ta operasjon, bli her og ta operasjon eller reise videre med en haug smertestillende og "a bomb in my stomach" som legen saa fint uttalte det. (Naa hoertes legen min veldig lite profesjonell ut - det er han ikke altsaa). Og selv om det var veldig fristende en liten stund og kunne legge fram bilder av Marianne paa Macchu Picchu, raftende, ridende eller paa stranda - alt med et intravenoeststativ staaende ved siden av, saa ble det til at vi -soeren heller- kjoerer paa og faar fjerna hele greia. Etter noen beroligende telefonsamtaler (for MIN del iallefall...) med baade familie og supre leger (takk Onkel Arne og Jan Magne!) var det bare aa hoppe i det.

Saa da skal jeg opereres i dag klokka 18:00 (01:00 hjemme) og maa vel egentlig si at jeg gleder meg til aa kunne fortsette turen frisk og rask. Det er visstnok en utrolig enkel operasjon gjort med kikhullskirurgi; tre smaa snitt, tre slanger som romesterer rundt i magen min og det er det.
Ellers er valutaen her nede helt vill. Vi deler alle summer paa hundre for aa finne ut hvor mye det er i norske kronasjer og gaar rundt med 40 000 i lomma rett som det er. Vekselen faar vi i mynter som hadde gjort kaptein Sabeltann blank i blikket; noen mynter saa store som sjokoladepenger. Da de kom med legeregninga etter kvelden paa legevakta var det rett foer jeg gikk i svart i ren forskrekkelse foer jeg fikk samla meg og delt paa 100. Det er ikke hver dag mannen bak skranken med hoeflig stemme og et smil ber deg om aa bla opp 170 000 liksom.

Vi snakkes!:)

Veien Videre

2008-03-09T18:44:00.002+01:00

Guardalavaca var avslappning, strand, snorkling, soling, beachvolley spising, drikking og sist men ikke minst saa var det et digert rom med balkong og bad med badekar som hadde propp! og for alle som har vaert backpackere betyr dette bare EN ting : KLESVASK!

Vi koset oss i guardalavaca, det var veldig behagelig paa mange maater, men alikevel var det liksom noe som skurret, det laa liksom en liten dobbelthet i det hele og jeg greide ikke helt aa tilpasse meg det konstruerte livet paa et allinclusive hotell hvor en Cubaner faktisk ikke har lov til aa bo!... hele "reservatet" er skapt bare for at vi(turister) skal ligge aa velte oss i mat, sol og oppvartning av folk som tjener det samme i uka som vi gjor pa en time eller to... Nei, vi har funnet ut at slike steder ikke passet oss like godt som vi trodde... I tillegg til denne dobbeltheten saa tror jeg vi var i et lite kultur sjokk, vi kom rett fra Baracoa til Guardalavaca og det som kunne beskrive folelsen best er vel at vi folte at vi hadde kommet til noe uekte, et sted uten sjel.
Men for all del opplevelsen var todelt - vi koste oss ogsaa, men det var en liten tankevekker og kontrastene ble veldig tydelige for oss.

Vi greide aa tyne de to dagene paa hotellet ganske bra, ble der til etter middag siste dagen og da hadde vi veska full av mat vi med varsom haand hadde sneket ned i vesken under middagen for aa ikke bli alt for sulten paa nattbussen som ventet fra Hulgin til Santa Clara!

Endelig ombord paa overnevnte buss etter noen timers venting i spenning (siden vi ikke hadde reservert) sammen med en skokk cubanere som sov paa benken, paa gulvet og i alle mulige stillinger + en gjeng med herlige smaa kakerlakker som krop og kravlet overalt paa denne lite delikate busstasjonen. Men ja, endelig ombord paa denne bussen, spiste vi vaar lille medbrakte kveldsmat som naa hadde havnet i dykkermaskeboksen min som viste seg aa fungere like bra som matboks. Etter kvelds krop vi ned i soveposene vaare, blaaste opp vaare reise puter, saa godnatt og dro paa oyemasken fornoyde med aa vaere On the road again!

neste morgen vaaknet vi til Santa Clara! - spiste frokost paa busstasjonen - fikset biletter til havanna paa ettermiddagen og leverte inn baggasjen vaar!

saa trasket vi bort til revolusjonsmuseet som (ikke for aa vaere kynisk) var som museer flest! saa satt vi en stund ute paa monumentet og slappet av og not dagen, jeg tenkte jeg skulle strekke meg litt, men i det sekundet jeg hadde slengt beina opp og lagt hode ned stod det en mann det og viftet med fingeren: saan kan man ikke gjore! det var like for han blaaste i floyta si (cubansk politi har det med aa ha en floyte paa seg, den bruker de titt og ofte og det er ikke alltid saa lett aa forstaa hvorfor og paa hvem de blaaser)

saa tok vi en heste kjaerre inn til sentrum og trasket litt rundt, snakket med noen unger i parken, kjopte peanotter i et kremerhus av avispapir, spiste vond pizza, booket hotell i havanna osv... vi suste rundt og braat ble det avreise til Havanna.

Men ogsaa naa etter litt om og men, damen paa venterommet synes ikke ting hadde skjedd paa riktig maate naar vi reserverte biletter paa morgenen, og denne damen som lignet paa en blanding av Gro Harlem Bruntland og Marit Breivik der hun trasket rundt og og fikset og ordnet uten aa ville si et ord til oss! grrr dette kvinne menneske irriterte meg! vi hadde bare gjort det vi hadde blitt bedt om... men som alltids her paa Cuba saa ordner ting seg, det er bare et helt sinnsykt byrokratisk system som somregel bestaar av haandskrevne lapper!

Bussturen til Havanna gikk med et svisj og foer vi visste ordet av det saa gikk alle menneskene av paa et sted som ikke lignet havanna i det hele tatt.... vi rosket av oss musikken paa orene og omtaaket kom vi oss ut av bussen, der stod bagasjemannen med et sporsmaalstegn i pannen: hadde vi lappene? ja, sa jeg forvirret, Men er dette havanna? og jo da dette var havanna. han lurte paa hvor vi skulle, -sentrum, svarte jeg. og idet det var sagt ble bagasjen vaar stappet opp i et allerede fullt bagasjerom paa en lada. Etter flertallinge forsok paa aa lukke det, maate sjaaforen frem med en liten hyssingstump for aa holde det lukket... vi to jentene paa ca 180 ble stablet inn sammen med et ikke like blidt ektepar fra uruguay.... vi lo, taxisjaaforen pratet, bilen skurret og ekteparet murret. Taxi i cuba er noe for seg selv... vips var vi midt i det Havanna vi kjente og ikke lenge etterpaa inne paa hotellrommet.

Tilbake i Havanna!

Cuba i bilder...

2008-03-09T18:28:00.009+01:00

Et lite glis i en av Havannas gater. Bildet ble tatt rett för jeg ble pákjört av en sykkeltaxi.

Grottetur med baat i Vinales. Det er dalen sörvest for Havanna som er kjent for en utrolig frodighet og sin store tobakksdyrking. Neste gang du smatter pá en Cubaner en sen nyttárskveld kan du tenke pá at det tar flere uker á höste én tobakksplante og at bladene vannes og törkes om hverandre i to til fire ÁR för de hándrulles og selges.

Vinteren har endelig satt inn paa Cuba. I gaar saag det slik ut paa rusleturen vaar langs Malecón, som er promenaden som ligger langs hele byen.

Guardalavacca. Nydelig, for all del, men et lite raad: Ikke reis hit og tro du reiser til Cuba. I bunn og grunn har du kun betalt altfor mye, og reist altfor langt for en tur til Gran Canaria. Jag bare sier det: det er sá kraftig som á gá over bekken etter vann.

En blir lett litt Cheguevarisert her paa Cuba. Her dyrkes han som en martyr, og en kan jo lett forstaa hvorfor. Da han sammen med Castro i 1959 stormet og kastet Batista ut av landet, kom de samtidig med loefter om at alt skulle bli saa mye bedre. Det spoers vel om Che hadde vaert fornoeyd den dag i dag hadde han levd. Statuen er fra mausoleet i Santa Clara.

En liten kompis i Guardalavacca. Jeg er imponert over fravaeret av ekle smaakryp, og ikke minst over egen ro naar de en gang imellom dukker opp.

Finnes det turister, finnes det selgere. Smykker laget av ulike typer frö - til salgs överst oppe pá toppen av fjellet Grande Piedra, 1234 m over havet. Kaldt som bare fytterakkern var det ogsá. Kan umulig ha värt sá mye over fem-seksogtjue grader der oppe...

Turen til GUARDALAVACA

2008-03-06T23:27:00.003+01:00

Fra Baracoa dro vi tidlig sondag morgen oppover kysten til en by som heter Hulgin. Lordagen hadde blitt sein i Baracoa, saa vi satt klemt sammen i en liten mini buss, halvt vaakene, halvt sovende.

... og veien var hompete, hei hvor det gaar, det homper og skumper i ruta vaar, hompetitten hompetatten, hompetitten teia...

Ja, for aa si det saan, saa var det ikke den mest behagelige reisen vi har vaert med paa, veistandaren her nede er ikke akkuratt som hjemme. Og hvor masse plass som beregnes til hver person inne i en bil, er heller ikke helt som hjemme. Saa vi var lykkelige naar vi kom frem til Hulgin.

Vi trasket bort i parken med all bagasjen vaar, til mange glanene oynes forlystelse. Etter litt lesing i Cubaboka vaar, var vi paa vei bort til en utservering for litt brus. Men vi kom ikke saa langt foer vi kom i snakk med en fyr som hadde en haar sveis som ikke lignet grisen! han hadde paa en maate bleiket et sjakk monster paa hodet.... etter en liten prat skaffet han oss en taxi til guardalavaca som ligger ca 5 mil fra Hulgin. Vi fant etterhvert ut at de som skulle kjore oss mest sannsynlig var Hulgins kuuleste raanere! de guidet oss vekk fra parken og bort til en rod og hvit stylet Moskwitch fra 50-tallet. Den hadde i senere tid faat tilfort diverse tilbehor som fikk den, saa langt det er mulig til aa ligne en Ferrari! tjo hei hvor det gikk! disse gutta tilbod oss oll som stod paa dechbordet og greide aa presse moskwitchen opp i 110 naar de suste forbi en annen lokal raane lada! vi kunne ikke annet enn aa le, men vi maa jo si at vi var litt lettet naar vi kom oss ut av bilen, i live og uten aa bli ranet! Cubanere er for det meste aerlige mennesker og det liker vi!

Vel fremme i Guardalavaca trasket vi rundt med full oppakkning i 30 grader og sol og lette etter hotel. det viste seg aa vaere ganske fullt over alt... til slutt endte vi opp paa et firestjerners allinclusive hotell for to netter. fri mat, fri bar, frie aktiviteter, underholdning etc. etc. Og vi maa ikke glemme stor bungalow med egen terasse med utsikt over havet! og tilsist en regning som nesten sprengte ukes budsjettet vaert til dundas!

2008-03-05T19:40:00.001+01:00

BARACOA - i vaare hjerter

Jeg vil begynne med et lite sitat Marianne kom med en dag etter vi hadde dratt fra Baracoa.

¨det er rart hvordan man ikke forstaar hvor

bra man har det et sted for man har dratt derfra¨

Hun sa dette etter at vi hadde ankommet Guardalavaca som viste seg aa vaere et skikkelig turiststed (nesten grand canaria) mer om dette senere. Men det var foerst da vi forstod hvor fantastisk Baracoa hadde vaert!

Baracoa er en liten by som ligger nede ved sjoen, helt paa spissen av Cuba, her var det nesten ingen biler i gaten. Vi fant vaaert stam sted alt forste kvelden. Menneskene var varme om hjertet. Og det var som om hele Baracoa hadde sin egen rytme, og den var langsom, liksom hvilepuls. Bolgene slod opp paa strendene, luften luktet av havsalt og tiden kom, den gikk ikke.

Baracoa er et sted for de som vil bli kjent med cubanere og den originale kulturen.

Baracoa i vaare hjerter.

2008-03-05T19:34:00.000+01:00

Hei alle der hjemme!
naa skal jeg ogsaa hive meg med paa bloggen

Idag har det blitt Onsdag femte mars allerede, merkelig hvor fort tiden gaar naar man er paa tur!

Forst vil jeg hilse masse til hele Hurdal Teatergruppe! og si LYKKE til med premiaeren paa lordag! skulle onske jeg var der :) dere maa filme det godt - slik at jeg faar se stykket i sin helhet naar jeg kommer hjem! tvi tvi

og om noen fra aasheimskog barnehage leser, sender jeg en klem til alle sammen!

Endelig - litt bilder...

2008-03-04T02:03:00.004+01:00

Rita under vann... Guardalavacca har hvite strender, palmer og altfor altfor mange turister...:)

Grande Hotell i Santiago de Cuba... Liten ettermiddagshvil pà verandaen.

Trinidad.

2008-02-26T23:52:00.000+01:00

Cuba - vaart lille kinderegg...

2008-02-26T23:10:00.000+01:00

Ettersom dagene gaar her paa Cuba, finner vi ut at ting sjelden er slik de i utgangspunktet utgir seg for aa vaere. En enkel liten taxitur for eksempel - blir lett en opplevelse i seg selv. En liten forundringspakke av en opplevelse egentlig. Som for eksempel naar vi skal betale for en tur til stranda. Dama vi bor hos (som forresten maa vaere Cubas svar paa Ingrid Espelid Hovig. De som sier at Cubansk mat ikke smaker noe saerlig godt, har helt rett i det... MEN - da har de ikke bodd hjemme hos folk, der soverommet ligger rett bak veggen til det bittelille kjoekkenet uten verken benk- eller golvplass. Der det ikke ser ut som det gaar an aa tilberede noe annet enn en pakke nudler. Men der det derimot hver ettermiddag fra fem og utover lukter saa godt at magen rumler og skriker etter mat. Vi nyter og smatter og mmmm´er oss gjennom hele maaltidet...) ringer og ordner oss en taxi til stranda, og vi pakker og gjoer oss klar. Og mens vi sitter ute paa trappa og venter staar plutselig husets 35-aarige soenn i doera, klar for aa bli med og klar for aa droppe resten av dagen paa jobben. I den ene haanda har han et telt, og i den andre en sovepose. Alt arvet etter tidligere turister paa tur, som sikkert ikke gadd aa baere paa det lenger. Han er klar! Naa skal han jammen meg proeve ut teltet sitt paa stranda! Selvfoelgelig skal han vaere med? Vi har jo allikevel betalt...

Litt lenger borti gata stopper vi igjen. Han skal bare inn og hente noe.¨Noe¨ er i dette tilfellet en bestemor og barnebarnet. De vil ogsaa vaere med paa stranda! Slik ender vi opp med aa kjoere avgaarde, de to grande blanco caramellitosene (de to store, hvite karamellene) og tre smaa cubanere som ser sitt snitt til en dag paa stranda, to mil utenfor byen. Vi kan ikke annet enn smile av det hele.

Vi kan lett foele at vi blir lurt her nede, saa da Daniel (vaar kjaere teltentusiast) kun faar tre av de fem sandwichene han betaler for der blant sanddynene, smiler jeg- egentlig ganske fornoeyd- til Rita og sier at det er jammen bra aa se at det ikke kun er oss turistene som blir lurt. Helt til Rita paapeker at det var nok i bunn og grunn vi som ble lurt allikevel. Vi betalte jo selvsagt for de ogsaa...

Slik fortsetter Cuba og glede oss, og gi oss overraskelse paa overraskelse. Ikke helt ulikt kindereggene hjemme i gamlelandet... Santiago de Cuba er foreloepig favorittstoppet paa oeya, og er Cubas svar paa San Fransisco med bakker opp og ned overalt. Like greit, saa faar vi vaar dose fysisk fostring etter middagene til mama´n vaar. Og naa er det kun en time igjen til middaaaag!

Wanna buy Habanasigars, lady?

2008-02-20T16:44:00.002+01:00

Det er et sporsmal som har gatt igjen en del ganger etter at vi kom til Havanna. Det gaar virkelig ikke an a beskrive med ord hvordan det er aa vaere her! Vi bor midt i gamledelen av byen, og overalt rundt oss staar bygningene fra 16- og 1700-tallet som vitner om hvor utrolig flott det en gang var her. Naa er de fleste slitt og falleferdige. Til tross for at murpussen faller av for et godt ord, og du plutselig- som i gaar kveld- kan faa sma biter av en veranda i hodet. Heldigvis satt vi et stykke unna... Mennesker bor overalt, i bygninger som selv uteliggerne i Norge ville takket nei til. Her henger klesvasken til toerk over oss i de smaa gatene vi rusler rundt i. Paa den andre siden finner du bygninger som er saa godt bevarte, nydelige og storslagne at de tar pusten fra deg. En kan snakke om at byer i Europa er fantastiske, arkitektonisk sett, men Havanna er ubeskrivelig.

Den foerste kvelden i Havanna fikk vi ogsaa se hvordan politiet opererer her nede. I det vi gikk ut fra hotellet vaart paa leting etter mat, moette vi to gutter som ville vise oss et lite spisested hjemme hos en vennine. Slik er det mye av her paa Cuba, baade naar det gjelder mat og overnatting. Etter aa ha spist, ville de vise oss rundt, og vi takket ja. Foer vi visste ordet av det stod det en politimann der og snakket i wakietalkien sin, og vips - der kom det enda en, og tilslutt sjefen sjoel i Ladaen sin med blaalys paa taket. Guttaboys fikk seg en tur i kasjotten,- kun fordi de hadde snakket med oss. Cubanerne har nok et ganske todelt syn paa oss turistene som kommer hitt med lommeboekene vaare fulle, og som kun skal kose seg her et par uker, eller som er paa vei videre til neste destinasjon... De droemmer om aa selv kunne komme seg bort, men lar det vaere med den. Ingen av dem tror vel egentlig at de kommer til aa se noe annet enn Cuba. Ganske trist egentlig - uansett hvor nydelig det er her nede.

Vi har det fint! Rita er litt forkjoela, men ellers er alt bare hivens:)

Bilder faar vi ikke lagt ut ser det ut som - saa det faar vi ta igjen senere. Det ante oss vel egentlig. Da er det ut paa tur igjen. Vi reiser videre fra Havanna i morgen, og setter kursen mot oestsiden av oeya.

Endelig...

2008-02-18T01:44:00.004+01:00

...er vi i Mexico City!

Reiseruta gikk ikke helt etter planen da British Airways allerede paa Gardermoen bestemte seg for aa legge opp til dagens lille overraskelse. Flyet vaart til London ble kansellert, og vi ble booket om til London City, som ligger paa motsatt side av Heathrow. Da bagasjen til Rita ikke dukket opp, forstod vi raskt at dette kunne komme til aa maatte holde hardt. Det ble full fart med taxi gjennom byen, bare for aa komme frem tidsnok til at gaten akkurat var stengt. Slik gikk det til at vi havnet paa et nydelig hotell for natta, betalt av BA og med muligheten for aa rusle en sen kveldsrunde i London. Ifoert alt vi hadde av ullundertoey. Det var ikke saa veldig varmt der...

Sent i gaar kveld kom vi endelig flyvende inn over Mexico City. Og lysene fra byen tok pusten fra to jenter fra det kalde nord. Det var ingen ende! Vi har hört mye om byen, og det meste har vel ikke akkurat vaert positivt. Men i dag har iallefall det blitt gjort til skamme. Vi har vaert og sett paa pyramidene, ruslet rundt i 30 grader og deilig fönvind. Det har vaert en utrolig opplevelse! Menneskene rundt oss er trivelige og blide, smiler og hilser og stirrer en god del. Vi er vel i gjennomsnitt 30 cm höyere enn den vanlige mexikaneren. Ikke sà dumt nàr resten av gjengen vi var sammen med i dag, trengte noen og orientere seg etter...

Iallefall har vi det UTROLIG flott, og nyter dagene váre til fulle. Vi er sá heldige!
Her skulle vi gjerne komt med mange flotte bilder fra de siste dagene, men nettet i Mexico er ikke sá veldig stabilt at det gjoer noe. Vi fár satse pá at Cuba er bedre. Akkurat det hoertes kanskje ikke sá veldig sannsynlig ut da men... I morgen setter vi iallefall snuten mot Castros lille perle. Vi gleder oss!:)

Velkommen...

2008-02-06T21:25:00.000+01:00

... til reisebloggen vår! Endelig har vi avgang herlig nærme. Neste fredag setter vi oss på flyet som legger et vinterkaldt Norge bak oss, der våre nære og kjære må finne seg i å være uten oss de neste 13 ukene. Det går vel bare såvidt, tenker vi... Men nå har vi brukt de siste 8 månedene på å spare og fundere, lese og planlegge, booke, drømme, vaksinere oss og forberede oss på noe som vi enda ikke helt vet resultatet av enda. Veien blir til mens en går, sies det, og det stemmmer ikke noe mindre i vårt tilfelle. Vi vet hvilke flyplasser vi skal lande og ta av i fra, noen hotellrom er allerede bestilt og står klare for å ta i mot oss. Resten av puslespillet får vi ta på sikt, og legge bitene etterhvert som vi kommer over dem.

En og annen har iløpet av de siste månedene sagt at de gjerne blir med som snikpassasjerer i bagasjen. Etter å ha lagt frem alt som trengs til turen, har i allefall ikke jeg plass til så mye mer i ryggsekken. Reisebloggen blir nok en fattig trøst i forhold, men her får dere bli med når vi opplever Mexico City, Cuba, Costa Rica, Peru, Argentina og Brasil.

Og så blir vi selvsagt veldig glade for å høre nytt hjemmefra også..:)