søndag 16. mars 2008

Costa Rica og La Cuesta

Hotellet vi ved en tilfeldighet var saa heldige aa finne her i San Jose, har vist seg aa vaere baade sjarmerende, godhjertet og fyllt med herlige mennesker.

Naar vi staar opp er som regel frokosten ferdig og kaffen kokt, frokosten er som frokoster flest paa hotell ikke mye aa skryte av, gjerne syltetoy og loff.... men kjokkenet er til fri disposisjon. Saa naa venter jeg bare paa at Marianne skal staa opp, da skal jeg lage speilegg til frokost, og det skal ikke ha flytende plomme, men vaere snudd og kronsjet som vi pleier aa kalle det.

Senere i dag blir det kanskje en liten tur paa Gull Museet her i byen, og kikke litt i de utallige butikkene i downTown San Jose. Det er noe med butikkene her i byen som nesten er litt vulgaert, du bugner over av varer, hyllene og stativene er saa fulle og staar saa tett at man nesten ikke kan bevege seg inni butikken. Det er saa masse i hver butikk og saa mange butikker at vi har blitt helt facinert over at det gaar ann aa produsere saa masse, og om det overhode er mulig at de faar solgt alt som er der!

Noe annet som det bugener av her i San Jose er fastfood kjeder, de er store, de er mange, de er overalt og de er proppfulle av folk! - litt skummelt nesten.... Costa Rica er det rikeste landet i mellom Amerika og streber etter aa leve et saa vestlig liv som mulig. USA er nok et stort forbilde, selv om de ikke er spesiellt glade i Gringoer (folk fra usa).

Det virker som folk her ikke er saa ulike til Normenn i oppforsel, naar de gaar paa gata ser de ofte ned, de trenger seg ikke paa folk og glaner ikke uten aa bli flaue. Guttene her roper ikke etter deg paa gata, noe som var veldig vanlig paa Cuba. Der kunne man ikke gaa utenfor dora uten aa bli plystret paa, eller snakket til, det gikk som regel i gloser som - beautifull lady, Mango(vanlig kallenavn paa kvinner paa Cuba som betyr at de har lyst til aa spise deg, slik man har lyst til aa spise en Mango), eller ulike sporsmaal om vi ville vaere kjaerestene deres. Dette er saant man ikke kan bry seg om, men man blir jo litt lei i lengden. For Cubanske jenter var det visst bare som komplementer, men vi ble litt brydd av det. Men det jeg skulle fram til var at paa Cuba, et land der menneskene som egenpersoner har saa lite de skulle ha sagt, lite frihet til aa gjore det de vil, der gikk folk med blikket hevet i gatene, de var stolte og veldig frie i sin egen kropp, men paa Costa Rica der de lever i et demokrati, her vender folk blikket ned og er mer laast i sin egen kropp. Spennende synes jeg.

Ingen kommentarer: