Happy ending...

Yess, da var jeg ute av hospitalet, og paa magen har jeg et lite smilefjes som kikker opp paa meg hver gang jeg ser nedover. Et lite snitt i navlen, og et paa hver hofte - og det er stort sett det eneste som viser at jeg har vaert en tur innom sykehuset her.

Det er helt sproett enda, aa tenke paa at jeg faktisk har hatt operasjon her nede, at jeg var en svipptur i narkose, og faatt ordna paa meg. Men alle har vaert helt fantastiske, og jeg har hatt det saa bra! Sykehuset jeg laa paa het Clinica Biblica og var et kristent, privat sykehus. Hver morgen kom sjefen sjoel inn paa rommet mitt og snakket litt med meg og lurte paa om vi skulle be litt sammen. Naa tror du kanskje at det var en mektig mann i dress og slips, men det var en koselig liten graahaaret dame, opprinnelig fra Ecuador, som gikk rundt og hilste paa de som laa paa sykehuset. Hun ba om at alt maatte gaa bra videre, at jeg maatte bli raskt frisk og saa takket hun i store mengder for at jeg hadde en saa god venn som Rita. Det takker jeg for ogsaa. Uten Rita hadde jeg foelt meg helt tapt til tider her nede. Hun er en liten engel!

I dag ble jeg saa utskrevet, fikk med meg et par typer piller som skulle tas med jevne mellomrom og visittkortene til de to legene som hadde mest med meg aa gjoere. Uansett hva som maatte oppstaa av smerter, ubehag eller feber eller hvor i verden de maatte oppstaa, var det bare aa ta kontakt. Jeg blir helt varm inni meg av aa tenke paa hvor mange jeg moette paa det sykehuset som virkelig brydde seg. Alt fra vaskedamer til sykepleiere til leger og sjefer sjoel: de tok utrolig godt vare paa meg.

Da blir det San Jose framover paa oss to, men vi tar ikke det saa tungt. Alternativet var jo aa reise hjem, saa vi er veldig fornoeyde selv om det betyr at vi gaar glipp av den fantastiske naturen her. Rita, stakkar - har maattet skru ned tempoet sitt litt de siste dagene, hun sover naar jeg sover og lager mat og steller om meg saa jeg blir helt matt...:) Naa har hun tatt paa seg regnponchoen sin og er ute og trasker litt i hoeljregnet mens jeg surfer paa nettet og slapper av.

Tusen takk igjen til alle hjemme som maatte traa til: Onkel Arne for gode raad, Jan Magne for hjelp og oppbacking, Margrethe for nummeropplysningen;) og ellers familie og venner som har tenkt paa meg underveis. Takk, takk, takk!:)

Da er det paa tide med en liten cowboystrekk igjen - herlighet, det er jo to timer siden sist jeg sov.