Goodbye Argentina!

Hadet Bra Argentina! haaper vi snart sees igjen! - du har introdusert meg for den forste storbyen jeg virkelig har trivdes i; Buenos Aires. Du har fatt meg; en tidligere veggis til aa nyte en saftig biff! Jeg har blitt bitt av Tango bassillen og oppdaget elektrotango! Og du har gitt meg mangt et godt glass med Vin - takk for meg!

Ja, naa er det altsaa siste kvelden i Argentina, Brasil Neste. Men forst en liten oppsumer ing av de siste dagene. Over: Argentinas flagg paa grensa til Brasil. Under: Jesuitt runinen naer Posadas. Som vi trodde vi besokte en Lordag, men vi stusset over hvorfor det var saa rolig der og ingen ting aapent, saa etter at vi hadde brukt hele dagen i den lille byen snakket vi med noen som bodde der for aa finne ut naar bussen gikk tilbake, og da fant vi ut at det var Sondag! upps! disse dagene gaar litt i surr naar man tar noen nattbusser histen og pisten - plutselig er det en dag man har hoppet over! Saa idag har vi vaert aa sett den fantastiske fossen som ligger paa grensa mellom Brasil, Paraguay og Argentina! I regnvaer! men det var Flott! og vi har mott tilsammen 6 norske jenter i dag! tre av dem; Helene, Sofie og Ingrid slaar seg sammen med oss opp til Paraty i Brasil! Hvor vi skal prove aa finne en leilighet for en uke eller noe!

Her ved fossen som er den storste av de mange fossefallene i Iguazu; djevelens gap!



Marianne nyter fossen!


Vakker natur, en herlig dag, to fornoyde jenter som naa skal spise middag med nye venner fra hjemlandet!

BUSS, og overraskende besok paa campingplassens toalett!

Forst; hva vil det si aa reise med buss?
vi foler at vi begynner aa faa en viss erfaring etter at vi den siste uka har tilbrakt naermere 50 timer paa saadanne fremkomstmiddler! aa reise med buss kan vare saa mangt, og jeg tror vi har vaert borti det meste. Fra aa komme paa en romslig buss med fotskammel og faa utdelt pute og pledd etter at man har spist middag med rodvin, en liten karamel og dessertvin for saa aa sovne sott. Til aa sitte i et sete der man nesten ikke har plass til hverken ben eller rumpe og nakkestotten butter i skuldrene dine, der du kunn faar en kopp med alt for sot kaffe(sukker er poppis her nede) og mens man prover aa drikke denne kaffen er det en guttunge bak i bussen som spyr utover hele midtgangen, nesten rett paa skoene til en skotte som bare blir morskere og morskere etterhvert som minuttene tikker og det tar godt og vel en time for bussen stopper og spyet blir vasket opp, naar spylukten endelig har kommet seg ut av bussen og vi igjen vaager oss til aa trekke pusten normalt begynner bussen aa riste saa rart - vi stopper og minutter etter er er alle pasasjerene i en full to etasjes buss stappet inn i en vanlig skolebuss fordi den egentlige bussen ble odelagt! det homper og gaar og turen blir en time lengre enn planlagt fordi vi ble tatt inn paa lokal bussen som stopper overalt!

Detter er vel den beste og verste bussturen vi har hatt. Andre ting som er verdt aa nevne som er litt mer gjennomsnitts paa busser i argentina er at uansett hva du faar servert er det enten sott, eller saa inneholder det ost og skinke!- men hallo! de serverer iallefall mat da! Og en annen ting er at det alltid blir vist film paa bussen, enten dubbet til spansk med veldig hoy lyd og uten engelsk tekst, eller nesten uten lyd og med spansk tekst. noe annet du maa regne med er aa se den samme filmen flere ganger. Noe annet helt fantastisk vi fikk oppleve for et par dager siden var aa kjore en hel natt gjennom et lyn og torden uvaer jeg aldri har opplevd maken til, det var facinerende og mektig vakkert og se lyne lyse opp himmelen gang paa gang. Bedre en noen film!

Selv etter saa mange timer paa buss og flere skal det bli! anser vi oss selv som fornoyde bussere - ja, vi liker rett og slett aa sitte paa buss. For det meste iallefall, naar folk lar vare aa slippe alt for masse av sine private lukter og lyder fritt ut og saa lenge bussen gaar fremover!

Saa over til gaarsdagens store opplevelse: det var ettermiddag og vi hadde kommet tilbake til den fredelige lille campingplassen vi bodde paa, og skulle bare en liten tur bort paa toaletten. Jeg valset inn gjennom koridoren uten aa se meg veldig godt om. I det jeg kommer bort til enden av koridoren og skal til aa ta i haandtaket horer jeg et slags skrik som gaar over i naermest hyper ventilering! Bak meg har Marianne stoppet, rygget mange meter og staar naa med ene haanden forran munnen og med den andre peker hun paa gulvet, pusten gaar og bena greier ikke helt aa staa stille. I mellom oss i korridoren staar en stor, svart, haarete edderkopp paa storrelse med haandflata mi! vi er bare stille litt, stirrer paa edderkoppen og prover aa ta oss sammen, Vi staar helt stille, den staar helt stille. Pusten til Marianne begynner aa roe seg, saa sier hun; den er saa stor! den er saa STOR! Etter en liten stund blir vi enige om at vi maatte holde vakt, je tisset mens hun passet paa at den ikke flyttet paa seg, og motsatt! Paa vei tilbake til hytta motte vi verdens storste gresshoppe! Sitat Marianne: Tenk at det finnes sanne dyr her! Etterpaa fikk vi roet oss med en helaften paa restauranten med utsikt over elven og Paraguay paa andre siden; herlig Argentinsk Biff og Rodvin - det trengtes!

Paa posten...

Altsaa. Se for deg at du driver kontoret for pakker til og fra Argentina og hadde aapent fra 09:00 til 13:00. Se for deg at dette kontoret er fullt av mennesker som enten skal sende pakker til, eller har mottatt pakker fra den store vide verden, og at koen med ventende er lang i det du aapner doera om morgenen. Du har en disk der folk melder sin ankomst, veier det de skal sende og hvor de fyller ut adresselapp. Saa har du en disk der pakken din blir sett grundig gjennom, slik at en er helt sikker paa at det ikke blir sendt noe ulovlig. Saa har vi pakkedisken. Som du helst ser skal vaere litt effektiv. For du har jo bare aapent til 13:00!

Og hvem ansetter du i pakkedisken? Jo, her i Cordoba ansetter du en dame og en mann, begge godt over 60 som er BLINDE. De ser ikke dugga. I begynnelsen syntes vi atter en gang at Soer Amerika er forferdelig flinke til aa ta vare paa, og inkludere baade de (litt) eldre og ikke minst de som ellers foeler at de kanskje ikke kan bidra med saa mye. Det hele var roerende. Saa var det endelig vaar tur. Disse to roter rundt bak skranken etter passende esker aa sende tingene vaare i, leter etter tapen, leter etter saksa, etter graapapiret, mister saksa paa gulvet, pakker inn eska i graapapir, finner skjoeten paa tapen som har klistret seg igjen enda en gang, glatter ut igjen graapapiret som skrukka seg naar de kom borti med rumpa i det de lette etter saksa paa gulvet,- og sist men ikke minst: naar de skal ha paa tau rundt det hele og feste det med en soelvknapp som lukkes med en tang (som de foerst maa lete litt etter). Vi stod i en god halvtime, og baade jeg og Rita kloedde faelt i fingrene etter aa faa lov til aa hjelpe til. Bare litt!

Etter to timer paa pakkekontoret og et byraakrati som ikke ligner grisen, fikk vi iallefall sendt avgaarde en pakke hjemover med ting som har hopet seg opp i sekken etterhvert. Deilig med litt mindre i sekken.

Ja til bedre integrering av blinde og svaksynte i samfunnet! (Men kanskje ikke i pakkedisker..?)

Druer og kuer...

Vi har allerede vaert litt over tre uker i Argentina, og i det siste har vi faatt oppleve litt av hvert. I gaar kom vi for eksempel tilbake fra en liten "ferie" til Chile, der vi fikk sett (bittebitteoerlittegrann) av den gedigne hovedstaden Santiago. Paa forhaand hadde vi blitt advart mot aa reise, de fleste vi moette paa som hadde vaert der sa at det ikke var noe saerlig i det hele tatt. Men enten er vi rare, eller saa er resten av verden det, for vi likte Santiago godt! Slik har det egentlig vaert hele veien. Vi begynner snart aa reise dit andre syntes det er skikkelig kjipt aa vaere.

Bussturen fra Argentina til Chile gaar gjennom et fantastisk pass, og er den mest populaere ruten aa ta. Vi kjoerte gjennom landskap som nesten ikke kan beskrives, med fjell i saa forskjellige former og farger at enhver geolog ville blitt varm i knickersen bare av aa se paa dem. Langt oppe i fjellsiden snirklet den gamle togbanen seg, og det er vel kanskje en grunn til at den ikke gaar lenger. Det var fryktelig bratt og langt ned enkelte steder.
Rett ved grenseovergangen til Chile ligger Soer Amerikas hoeyeste fjell, Aconcagua. Her er det flere som proever seg hvert aar, og en guide jeg snakket litt med som jobbet paa basecampen kunne opplyse om at naa var de nede i et par doedsfall i aaret. Opploeftende.

Ellers har vi hatt oss en tur paa baade hesteryggen og sykkelsetet, og jeg har erfart en ting paa denne turen: Rita ender ALLTID opp med utstyret som funker.
Sykkel: min punkterer og blir erstattet med en der sykkelstyret helst vil styre selv, og da gjerne rett i groefta. Alt for liten og gir som staar bom fast i stillet "troe-til-du-doer". Rita ligger 1,5 km foran til stadighet. Suser avgaarde som rene Tor Hushovd.
Hest: "punkterte" litt denne ogsaa naa og da, men det maa en jo bare regne med. Ellers var den strengt tatt bare interessert i to ting: spise og slappe av. Rita fortsatt langt der framme, ridende inn i solnedgangen paa sin stolte traver. Fulle av energi baade hun og hesten.

Hadde to utrolig flotte turer allikevel da, med sykling fra vingaard til vingaard, olivenoljefabrikk og et lite sjokolade- og likoermakeri. Paa begge sider av veien ligger gaardene spredt, drueaakrene strekker seg saa langt oeyet kan se, og alléene vil ingen ende ta.
Paa ridetur var vi en herlig liten gjeng som red rundt i fjellene saa godt som hele dagen, kun avbrudt av en herlig utendoers grillunsj, der guiden vaar stod for grilling av enda en ku mens vi satt og saag utover endeloese marker og fjell (og et oljeraffineri forsaavidt...). Det morsomme er jo at vin er et saa godt som konstant tilstedevaerende element her nede, og naar to middelaldrende canadiske damer drikker rikelig foer de skal paa hesten igjen, saa kan en saktens lure paa hvordan det hele skal gaa.

Saa har vi da for foerste gang gaatt paa noen smeller. Vi takker for at det gikk saa lenge foer det skjedde, selv om det selvfoelgelig er kjipt uansett hvor langt paa vei en er kommet. Rita fikk frastjaalet en god del paa det ene hostellet vi overnattet ved, og jeg har da mistet kameraet mitt. Ble litt graat og taarer, foer vi rettet ryggen og konstaterte at det tross alt bare er ting. Vi har pass og lommeboeker, helse og humoer (som regel) i behold. Enda iallefall... Bank i bordet.

Vi er nede i under 6 uker igjen! Naa skal vi bruke de neste dagene i omraadet rundt Cordoba, der vi satser paa aa faa roert oss enda litt mer enn vi har gjort til naa. Er en del flotte fjell i naerheten, en nasjonalpark og mulighet for baade rafting og paragliding. Saa gaar turen nordover foer vi krysser grensen ved Iguazu- fossen om en droey ukes tid. Vi er saa utrolig heldige.

Argentina - saa langt!

Buenos Aires opererer med ganske smaa heiser. To relativt store jenter med relativt store sekker - og det er strengt tatt det det er plass til inni der.

Utsikt fra toppverandaen paa hostellet vaart, Estoril. Endte opp med noen netter her. Ikke visste vi at VG hadde kaaret det til det 6. beste hostellet i verden...

Paa tangokurs! Rita i full konsentrasjon. 30 kroner for to timer.

Middag med nye venner fra USA og England. Maatte vente en god time for aa endelig kunne sette oss til bords ved en av Buenos Aires´ bedre restauranter. Naar regninga kom endte vi opp med aa betale en hundrelapp hver for en middag jeg aldri har, eller noensinne vil komme til aa se maken til igjen.

Etter endt maaltid saag det slik ut. Slagmark. Det er vel foerste gang jeg har sett fiiine advokatfroekner fra London spise som om de var en gjeng med loever. Raatt kjoett gikk ned som varmt hvetebroed!

Elvedeltaet Tigre. Tenk at mennesker bor slik! Eneste maate aa komme seg derfra er via den lille brygga og oppi baaten som tar deg til Tigre.

Baatene som fungerer som den lokale bussruta. En fantastisk tur paa naermere to timer, innom skole, politistasjon, flytende bensinstasjoner, rike og mindre rike folks hus langs elvebredden.

Rolig kveld med solnedgang over elva, et glass argentinsk roedvin og mygg. MYE mygg.

Hotellet vaart i Tigre, som var en deilig avveksling fra et til tider braakete hostel i BA.

Endelig ble det sykling paa oss! Vi er paa tur i et gedigent turomraade som ligger i utkanten av byen. Her fant vi den lengste ruta som var, og traakket i vei. Deilig!

Skyskraperne som inneholder de nyeste, hotteste og dyreste leilighetene for fiffen i byen. Og de er det en del av!

Rita tar en pust i bakken.

Besoek paa kirkegaarden Recoletta i BA. Her blir kistene satt inn i smaa rom, noen var forresten ikke saerlig smaa heller, vi saag noen der det var stablet ti kister oppetter veggene. Noen av gravene var det derimot tydelig at ikke ble holdt i orden lenger. Her er det en der doera er knust og bare gitteret staar tilbake. Ja- og saa ligger det et skjelett i kassa til hoeyre baki der...

Et besoek paa grava til Evita er et lite turistmust... Var ikke saa mye aa skryte av egentlig. Ganske kjedelig og ordinaer i forhold til mange av de andre.

En gedigen blomst av staal aapner og lukker seg hver dag i takt med sola i Buenos Aires. Byen er full av museer, gallerier og skulpturer spredt overalt.

Visuellt tilbakeblikk paa Peru

Det er noen uker siden naa, men naar vi startet i Perus
hovedstad var det mye spennede mat og alltid alt for masse mat! Peruanere maa ha et sykt magemaal.

Videre fikk vi absolutt erfare at solen er sterk i hovedstaden,
en liten times vandring i byens gater var dette resultatet:

Fra Lima gikk turen til Paracas hvor vi dro paa Balestas oyene, her fikk vi en herlig baatur hvor vi saa et rikt fugleliv og en diger koloni med sjolover. Alle prikkene paa oyen over er fugler! sprott.

Pelikaner var det masse av i fiskerlandsbyen Paracas, her er en hel gjeng ute paa en brygge. Et eksempel paa det rike dyrelivet.

I Paracas motte vi Soledad og faren hennes, de var to grepa mennesker fra Argentina. Gjennom hele ruta vaar iPeru fortsatte vi aa mote paa disse to - koselig synes vi! Videre gikk turen til Nasca, Arequipa og Puno. Ved Puno ligger den Beromte Titicaca Sjoen, her var vi aa besokte straa oyene ved navn Uros.og vi fikk oss en liten tur i disse typiske straa baatene. Det er to av kvinnene paa oyen som svipper oss over til en annen oy hvor guidebaaten vaar er. Den lille gutten ble med paa turen, for han skulle paa skolen. De har hele livet sitt ute paa disse oyene, vi ble fortalt at de blir fodt og dor der ute.... vaart sporsmaal var; hvor gjor de av de dode? men vi fikk aldri noe skikkelig svar.

Neste stopp paa turen var Cusco, en vakker by som var storre enn vi hadde trodd og enna vakkrere. Herifra dro vi paa utflukter aa saa paa ulike inka ruiner i omeraadet. Vi var ogsaa paa et helt fantastisk marked i en liten by som heter Pisco, her er det en dame som selger naturlige fargepigmenter.

Her er Marianne paa et utsiktspunkt over Cusco.


Og jeg naar jeg vasker meg i Inkaenes gamle ungdomskilde, hvor vannet kommer fra, er enna en hemmelighet!

Fra cusco gikk turen videre med tog. opp til en liten landsby som heter Aguas Calientes, dette betyr varme kilder. Paa kvelden gikk vi oppover en vakker sti med lyktestolper, der oppe laa en fin liten samling med herlige varme bassenger, vi hadde en herlig romantisk kveld. Hadde vaert perfekt aa ha med kjaeresten dit, saa ble sendt en del tanker hjem den kvelden ;)

Vi la oss tidlig for aa klare aa staa opp klokken halv fem for aa dra mot Macchu Pichu! Vi vaaknet opp til et plaskende regnvaer! og fikk dratt godt nytte av regnponchoene vi har baert paa siden vi forlot hjemlandet. Her er vi forann inngangen, hverken regn, litt hoydesyke eller grytidlig morgen kan odelegge humoret naar man staar forann noe slikt.

Vi var egentlig heldige at vi hadde litt daarlig vaer, for naar vi kom inn paa omeraadet laa det en tykk taake overalt, og litt etter litt kom den fantastiske Inka byen paa toppen av et fjell til syne.
Forst hadde vi et par timer med Guid, saa hadde vi fritid saa lenge vi onsket! Det klarnet opp og solen tittet frem.

Selv om vi hadde gledet oss lenge og sett bilder og sett frem til dette oyeblikket var det enna mer fantastisk enn vi hadde forventet. Man blir bare grepet over at hele kulture, kunnskapen de hadde og det faktum at de faktisk klarte aa bygge denne byen.

Ser dere fjellet i bakgrunnen av byen, Dette heter Vainu Picchu og vi klatret opp paa det, kjempe herlig tur, og en fantastisk utsikt. Her kan man tydelig see at byen er formet som en Kondor(fugl) naar man ser den ovenfra. Etter den fantastiske turen til Machu Picchu, var vi tilbake i Aguas Calientes og spiste middag med utsikt over jernbaneskinnene. Etter dette var det bare reising forst til Cusco, videre til Lima og vips var vi I Argentina.

Buenos Aires og Tigre

Naa har vi vaert i Argentina i over en uke, Buenos Aires er en stor By! Og det er noe ved den som facinerer meg. Populaert kalles byen Sor Amerikas Paris, fordi den er full av nydelige bygninger og etterkommere etter Europeere som kom hit en gang paa 17-1800 -tallet pluss at den har en atmosfaere som er til aa ta og fole paa, herlige store antikk markeder, utallige spisesteder, tangomusikk ja; Byen er faktisk den forste byen vi har vaert i hittil som jeg virkelig kunne tenke meg og bo i. Den har en perfekt blanding mellom noe vi kjenner og gjor at jeg foler meg hjemme, og noe av spenningen og lidenskapen som ligger i Sor Amerika og folket her.

Vi har akkuratt kommet tilbake til byen etter et par netter litt ute paa landet. Egentlig hadde vi planer om aa reise til strendene i Uruguay for et par dager , siden Uruguay bare er en liten battur unna. Men saa ombestmte vi oss kjapt, fordi vi motte flere her paa hostelet vaart som sa det ikke var serlig bra. Sa vi endet opp med aa dra til elvedeltaet som ligger like ved Byen. Vi tok tog til et lite sted utenfor byen som heter Tigre, dette toget tok nesten en time og kostet litt over to kroner! -det er sprott billig! Men saa horer det jo ogsaa med til historien at vi satt paa gulvet i en vogn som egentlig var ment for sykler ;) Vel fremme i Tigre satte vi oss paa en baat som tok oss to timer innover i trange kanaler hvor folk bodde paa stolpe hus langs elva. Dette er et sted hvor rike folk fra Buenos Aires har sine flotte feriehus med store vindusflater og utsikt utover elven. Men det er ogsaa eindommer som er eid av vanlige folk som bor der fast. Alt de trenger av mat, vann osv blir brakt inn med baat! Saa vi stoppet utallige ganger og leverte alt fra rundstykker og vannkanner, til en innpakket mikrobolgeovn! om man skal vaere med neste baat som kommer henger man bare ut et hvitt flagg paa bryggen, saa stopper baaten.Vi kjorte forbi Politistasjon, kirke og skoler. For aa komme seg til alle disse stedene matte man ha baat for aa komme frem - helt fantastisk!

Naa var vi kommet ut fra de smaa elvene og ut i den virkelig store elven, som er saa brei at man ikke kan tenke seg det. Saa kom vi frem til hotellet vaar; marcopoloinn. sjekk det ut paa (www.marcopoloinnnautico.com). Det som motte oss var en stillhet og en ro som vi ikke hadde opplevd paa lenge. Vi slappet av, badet, hoppet paradis i sanden, drakk vin til lyden av sirrisser og frosker paa kvelden, saa paa rare fisker som de som jobbet der fanget og holdt i badebassenget, fikk besok dagen etter av nye venner fra Hostelet(Estorill) i Buenos Aires og ble kjent med en herlig liten hund ved navn Surgio som Marianne virkelig kunne tenke seg aa ta med hjem til Norge!

Vi har det veldig bra og i gaar var vi faktisk akkurat halvveis paa turen! Og alle vi har mott sier at siste halvdel av turen alltid gaar mye fortere enn forste!

saa om et lite svisj er vi hjemme igjen!

til dere som venter paa bilder, saa tar det litt tid fordi mange av data maskinene her har blokkeringer i alle rettniner, saa det eneste man egentlig kan gjore paa dem er aa vaere paa nettet ;) men vi leter etter et sted hvor det er mulig!

Det er...

... vel strengt tatt paa hoey tid med oppdatering her inne. De siste dagene har vi sagt flere ganger til hverandre at idag, idag MAA vi faa blogget! Men hver dag har floeyet avgaarde som en vind, og hver dag har vi lagt oss uten aa ha skjenket bloggen en tast av tastaturet.

Vi er da endelig i Buenos Aires, og etter de to ukene i Peru var det veldig deilig aa skru ned tempoet litt (saa mye det er mulig i denne pulserende bomba av en by) og kunne bruke flere dager paa et sted uten aa maatte tenke for mye paa aa skulle bryte opp og reise videre neste dag. Peru var helt fantastisk, og mitt absolutte hoydepunkt var turen opp paa Macchu Pichu, og opp paa fjellet Waynu Picchu som staar som en stor groenn finger i bakgrunnen. Hver dag var det bare 200 som fikk lov til aa gaa de steile trappene opp til toppen. Skiltet som stod ved inngangsporten kunne fortelle oss at herfra og videre var det bare de som var i kvalmt god fysisk form som fikk lov aa fortsette (ok, saa var vel kanskje ikke ordet "kvalmt" tilstede i den setninga, men det burde det faktisk vaert!). Men som de spreke jenter fra Nord som vi er, kom vi oss opp uten de helt store komplikasjonene, og kunne nyte utsikten over den fantastiske ruinbyen under oss og naturen rundt. Alt akkompagnert av en gjeng High-schoolelever fra USA som ropte "I´m from Ameriiiicaaaa!" saa det gjallet i Inkarikets fjellvegger. Amerikanere staar ikke saa hoyt i kurs hos meg lenger. Jeg og Castro kan gi hverandre high five paa det omraadet.

Ellers var den lille byen Aguas Caliente, som betyr "varmt vann", (jada, her har det spanske ordforraadet virkelig grodd og trivdes siste ukene...) et trivelig lite sted. Vi kom dit kvelden foer vi skulle opp paa Macchu Pichu og brukte noen timer i de smaa bassengene der vann fra de varme kildene i omraadet fikk gjoere underverker paa to stoele ryggsekkrygger. Bassengene er flittig brukt av baade turister og innfoedte - og de sistnevnte er vel kanskje hakket gladere i aa ta helgavasken der.

Straks skal vi faa lagt inn bilder fra den siste tida i Peru - gled dere, gled dere! Ellers har vi det fantastisk bra, og naermer oss absurd nok halvveis paa reisen! I morgen gaar vi for enda et stempel i passet, naar vi sniker oss over grensa og inn i Uruguay for aa se om vi ikke faar sneket til oss noen av de siste soldagene paa strendene der. De av dere som tror vi ligger paa stranda og drar oss til stadighet, kan bare tenke om igjen! Devoldulla mi har vel sjelden vaert mer kjaerkommen enn den var i Peru.

Hastalavista saa lenge:)