Bare fordi...

... det er saa nydelig.

Solnedgang over Lima 1. paaskedag.

Nasca og Arequipa

Bussbingo! Der har busselskapene i Norge litt aa laere gitt! En flaske pisco (Peruansk druebrennevin) var premien, og selv om det kanskje ikke var det stoerste trekkplasteret var vi gira som bare det!

Saa var det ikke vaar tur denne gangen heller. Flaska med pisco gikk til guttungen paa 12 aar, to seter bak oss. Det klinger ikke helt bra i mine oerer...?

Naturen i Peru er helt fantastisk. Bussturer blir ganske overkommelige naar utsikten ser slik ut.

Smaafly over nascalinjene! HURRA!

Rita rett foer avgang. Lettere nervoes.

Rett etter avgang fikk vi derimot andre ting aa tenke paa: turbulens og lenge siden frokost er ingen god kombinasjon. Toppet med ivrig flyvning fra el capitan og fokusering med kamera gjoer at den halvtimen du i utgangspunktet syntes hoeres veldig knapp ut, ikke kan gaa raskt nok.Var ganske kvalme ja.

En av linjene: Astronauten. Nascalinjene er store figurer risset inn i tampaen rundt den lille byen Nasca soer i Peru. Ingen vet helt hvorfor figurene er der, og det finnes utallige teorier. De ble ikke oppdaget foer paa 50- tallet, og omraadet er fullt av dem.

Vaart foerste moete med selvbooka hostel paa internett. Fire spoersmaalstegn av noen mannfolk i doera, og en vask som iallefall hadde godt trykk. Rett opp i hylla over vasken. Vi fant oss et annet vi...

En av gatene i klosteret i Arequipa. Klosteret ble paabegynt pa 1500- tallet, og strekker seg over et helt bykvartal. Gedigent og ikke saa helt umulig aa gaa seg bort i. Her var det byens unge rikmannsdoetre ble "satt inn", men det ble visstnok ikke store overgangen for dem. Livet de hadde levd paa utsiden brakte de med seg inn, og det tok et par hundre aar foer det kom en nonne som visste aa faa skikk paa villstyringene.

Litt energi maa til etter aa ha trasket rundt i klosteret i nesten to timer. Deilig sjokoladekake i en av de smaa hagene.

Rita i et av novisserommene.

Her i Arequipa blir det ganske kaldt naar sola gaar ned! Heldigvis er det flust i smaa butikker som gjerne vil selge oss det vi maatte trenge for aa holde ut naar gradestokken kryper ned mot 14-15 grader. Jeg hadde vel strengt tatt gitt meg selv alpakkaforbud,- men hvordan kan man si nei til noe slikt da??? Jeg bare spoer...

I morgen gaar turen videre til Puno, den lille byen ved Lake Titicaca. Naa er det derimot natta her i Ariquipa, og vi skal krype under alpakkapleddene vaare og sove godt og lenge.

PERU - Lima

Det er paaske, Skjaertorsdag ankommer vi Lima - lykkelige over aa vaere igang igjen! Etter aa ha innstalert oss paa Hotel San Augustin Riviera tar vi oss en liten gaatur i byen og det som moter oss, hadde vi ikke forventet!

Vi trasker opp gaagaten i det historiske sentrum av Lima, gatene vrimler av mennesker. Det er akkuratt som 17.Mai hjemme - vi gaar i ko. Eneste forskjellen er at her er vi to hoder hoyere en mestepartenav folkemengden og kan se lang fremover. Det var faktisk en liten familie som stoppet oss saa mor i familien kunne ta bilde av oss sammen med far og barn. Dette skjedde ikke lenge etter ei 7-8 aar gammel jente lo saa hun holdt paa aa knekke sammen og ropte "Mamma, mamma SE". Hun pekte paa oss, vi smilte - saa lo hele familien.
Etter aa ha gatt i denne folkemengden en stund kom vi frem til en stor plass "Plaza Mayor" i enden av plassen stod en stor Katedral, fra den strommet hoytid og en voldtsom stemning av helligdom sammen med lyden av Messen som ble sendt over store hoytalere. Lyden runget over oss. Mennesker gikk rundt aa bar paa smaa oppsatser laget av palmeblader og blomster. Det hele var veldig vakkert og litt trollbindende. Ja, det hele var nesten litt overveldene.


Etter aa ha tatt inn inntrykkene en stund, fant vi ut at vi trengte mat, etter litt gaaing fant vi en gate der de solgte det meste! her var boder med grillmat, haugevis av ulikesaltede fro, vesker, luer, duker osv. En stund vurderte vi aa dra den helt ut og sette oss paa ei utesjappe og spise grilla kumage og drikke hjemmelaget saft, men saa kom vi paa at det var en annen mage(menneskelig) som tidligere paa dagen ikke hadde vaert helt i slaget - saa vi gikk paa en criolskrestaurant(typiskperu mat)og bestillte and og fisk! Til dette drakk vi en av nasjonal drikkene Inca Kola (gul cola som smaker litt som champagnebrus).



Maten smakte herlig! og vi var super fornoyde med aa vaer i Peru, og igjen skikkelig igang med turen!

Costa Rica - siste rest

Regnskog paa Costa Rica

Oppe paa en av Costa Ricas vulkaner. Heldigvis ikke saa mye liv i akkurat denne karen, men utrolig stilig aa se paa! Det lukta ikke akkurat soendag der oppe da men...

Deilig aa vaere ute paa tur igjen!

Denne lille kompisen og fire andre smaa kompiser ble helt ville naar de fikk se armbaandet mitt som jeg var saa heldig aa faa av en god liten venn foer jeg reiste fra Norge. Apene trodde nok det var soete baer som satt paa det, og ville ha det alle mann!

Utrulig flotte fugler og dyr paa Costa Rica, og vi fikk lov til aa komme helt naerme i en park vi var innom.

Paa tur med morsomste gjengen. Vi har vel sjelden ledd mer enn vi gjorde denne dagen. Et homsepar fra Tyskland, et hippiepar fra Canada, et par fra Italia paa rekovalenstur (kona hadde hatt hjerteinfarkt og fikk nesten et nytt naar guiden vaar tok oss med paa en ganske saa heftig trasketur i regnskogen), og et par gamle ungkarer paa godt over 70 som hengte sammen med oss smaaripsa. Gode gamle sjekketriks som "Did it hurt when you fell down from heaven" fra en liten fyr med fyrstikkbein, ray ban pilotbriller og litt krokete bart er veldig vanskelig aa ikke le veldig mye av.

Baatene vi tok paa elva Sarapiqui. De gikk som bare fytterakkern, og vi maatte alltid passe paa aa ha likevekt. Det var ikke alltid like enkelt for den eldre garde ombord som ble helt ville i knickersen hver gang baaten slakket av for aa se paa noe langs elvebredden.

Baattur nedover rivern mens sola gaar ned og vi ser etter kaymaner, pelikaner og krokodiller.

Friskmeldt! Etter siste legetime og godklem fra go'doktern, kan jeg vandre ut derfra og fortsette turen! Hipp hurra!

Rommet vaart! Ble en del timer tilbrakt i senga, og da ble det noen bilder av denne sorten. Friske farger paa veggene!

Snille Rita ordner lunsj. Foerste dag hjemme fra sykehuset, og det gaar i saaakte tempo. Deilig aa veare tilbake paa La Cuesta. Home away from home.

To Roy and all the rest at La Cuesta: THANK YOU! You made us feel so welcome, and took care of us in a way that made us feel so safe. We miss you guys already:)

Costa Rica og La Cuesta

Hotellet vi ved en tilfeldighet var saa heldige aa finne her i San Jose, har vist seg aa vaere baade sjarmerende, godhjertet og fyllt med herlige mennesker.

Naar vi staar opp er som regel frokosten ferdig og kaffen kokt, frokosten er som frokoster flest paa hotell ikke mye aa skryte av, gjerne syltetoy og loff.... men kjokkenet er til fri disposisjon. Saa naa venter jeg bare paa at Marianne skal staa opp, da skal jeg lage speilegg til frokost, og det skal ikke ha flytende plomme, men vaere snudd og kronsjet som vi pleier aa kalle det.

Senere i dag blir det kanskje en liten tur paa Gull Museet her i byen, og kikke litt i de utallige butikkene i downTown San Jose. Det er noe med butikkene her i byen som nesten er litt vulgaert, du bugner over av varer, hyllene og stativene er saa fulle og staar saa tett at man nesten ikke kan bevege seg inni butikken. Det er saa masse i hver butikk og saa mange butikker at vi har blitt helt facinert over at det gaar ann aa produsere saa masse, og om det overhode er mulig at de faar solgt alt som er der!

Noe annet som det bugener av her i San Jose er fastfood kjeder, de er store, de er mange, de er overalt og de er proppfulle av folk! - litt skummelt nesten.... Costa Rica er det rikeste landet i mellom Amerika og streber etter aa leve et saa vestlig liv som mulig. USA er nok et stort forbilde, selv om de ikke er spesiellt glade i Gringoer (folk fra usa).

Det virker som folk her ikke er saa ulike til Normenn i oppforsel, naar de gaar paa gata ser de ofte ned, de trenger seg ikke paa folk og glaner ikke uten aa bli flaue. Guttene her roper ikke etter deg paa gata, noe som var veldig vanlig paa Cuba. Der kunne man ikke gaa utenfor dora uten aa bli plystret paa, eller snakket til, det gikk som regel i gloser som - beautifull lady, Mango(vanlig kallenavn paa kvinner paa Cuba som betyr at de har lyst til aa spise deg, slik man har lyst til aa spise en Mango), eller ulike sporsmaal om vi ville vaere kjaerestene deres. Dette er saant man ikke kan bry seg om, men man blir jo litt lei i lengden. For Cubanske jenter var det visst bare som komplementer, men vi ble litt brydd av det. Men det jeg skulle fram til var at paa Cuba, et land der menneskene som egenpersoner har saa lite de skulle ha sagt, lite frihet til aa gjore det de vil, der gikk folk med blikket hevet i gatene, de var stolte og veldig frie i sin egen kropp, men paa Costa Rica der de lever i et demokrati, her vender folk blikket ned og er mer laast i sin egen kropp. Spennende synes jeg.

Happy ending...

Yess, da var jeg ute av hospitalet, og paa magen har jeg et lite smilefjes som kikker opp paa meg hver gang jeg ser nedover. Et lite snitt i navlen, og et paa hver hofte - og det er stort sett det eneste som viser at jeg har vaert en tur innom sykehuset her.

Det er helt sproett enda, aa tenke paa at jeg faktisk har hatt operasjon her nede, at jeg var en svipptur i narkose, og faatt ordna paa meg. Men alle har vaert helt fantastiske, og jeg har hatt det saa bra! Sykehuset jeg laa paa het Clinica Biblica og var et kristent, privat sykehus. Hver morgen kom sjefen sjoel inn paa rommet mitt og snakket litt med meg og lurte paa om vi skulle be litt sammen. Naa tror du kanskje at det var en mektig mann i dress og slips, men det var en koselig liten graahaaret dame, opprinnelig fra Ecuador, som gikk rundt og hilste paa de som laa paa sykehuset. Hun ba om at alt maatte gaa bra videre, at jeg maatte bli raskt frisk og saa takket hun i store mengder for at jeg hadde en saa god venn som Rita. Det takker jeg for ogsaa. Uten Rita hadde jeg foelt meg helt tapt til tider her nede. Hun er en liten engel!

I dag ble jeg saa utskrevet, fikk med meg et par typer piller som skulle tas med jevne mellomrom og visittkortene til de to legene som hadde mest med meg aa gjoere. Uansett hva som maatte oppstaa av smerter, ubehag eller feber eller hvor i verden de maatte oppstaa, var det bare aa ta kontakt. Jeg blir helt varm inni meg av aa tenke paa hvor mange jeg moette paa det sykehuset som virkelig brydde seg. Alt fra vaskedamer til sykepleiere til leger og sjefer sjoel: de tok utrolig godt vare paa meg.

Da blir det San Jose framover paa oss to, men vi tar ikke det saa tungt. Alternativet var jo aa reise hjem, saa vi er veldig fornoeyde selv om det betyr at vi gaar glipp av den fantastiske naturen her. Rita, stakkar - har maattet skru ned tempoet sitt litt de siste dagene, hun sover naar jeg sover og lager mat og steller om meg saa jeg blir helt matt...:) Naa har hun tatt paa seg regnponchoen sin og er ute og trasker litt i hoeljregnet mens jeg surfer paa nettet og slapper av.

Tusen takk igjen til alle hjemme som maatte traa til: Onkel Arne for gode raad, Jan Magne for hjelp og oppbacking, Margrethe for nummeropplysningen;) og ellers familie og venner som har tenkt paa meg underveis. Takk, takk, takk!:)

Da er det paa tide med en liten cowboystrekk igjen - herlighet, det er jo to timer siden sist jeg sov.

Marianne paa sykehus

naa er klokken litt over 23.00 her paa Costa Rica og jeg har akkuratt kommet tilbake fra sykehuset eller som bildet over sier Clinica Biblica. Operasjonen er velykket og overstaatt. Det er vi begge veldig glade for. Det hele er litt uvirkelig og vi forstaar ikke helt at vi faktisk er midt oppe i dette og at alt gaar saa bra! jeg maa bare si at jeg er imponert over sykehuset her - de er bare saa proffesjonelle og hyggelige!

vi fikk faktisk med oss marianne sin operasjon med paa cd! kan bli interessant!

Her kommer noen bilder til dere der hjemme som jeg aldri trodde ville havne paa vaar reiseblogg

Marianne mens hun ventet paa aa komme inn paa operasjons salen. Ei toff jente med masse tael!

Her har vi henne fire timer etter jeg sist saa henne, var saa glad naar de endelig kom trillende inn paa rommet med henne og hun hadde oynene aapne og smilte til meg. Hun smilte ennaa mer naar jeg saa jeg hadde snakket med legen og at alt var bare bra og at systen bare hadde vaert blod og vev og ikke noe farlig i det hele tatt.

Til alle dere der hjemme som maatte bekymre dere saa haaper jeg dette har hjulpet litt paa. Jeg skal ned paa sykehuset igjen i morgen tidlig, da kommer legen og forklarer sikkert litt mer. Men han saa i kveld at Marianne mest sannsynlig kan reise hjem fra sykehuset allerede i morgen formiddag. Saa da skal vi ha oss noen veldig rolige dager her paa hotell La Cuesta, hvor de har verdens hyggeligste personale som har vaert veldig forstaaelsesfulle og hjelpsome.

Costa Rica - so far...

... so good?

Vi har kommet oss vel fram til Costa Ricas hovedstad San Jose, byen som de fleste - til og med innbyggerne som bor her- anbefaler oss aa reise fra saa fort som bare ben og buss kan ta oss. Men vi er her da paa tredje dagen. Ikke fordi vi foeler sterkt for aa utforske hver krok og krik av denne noksaa triste byen, men fordi jeg fikk saa utrolig lyst til aa proeve ut standarden paa sykehusene her nede.

Jeg hadde vel kanskje regnet med aa ende opp med ett eller annet paa denne turen ogsaa, en liten turistsykdom som en ofte maa ta med paa kjoepet naar en reiser paa denne maaten. Men jeg hadde vel kanskje ikke regnet med aa ende opp paa emergencyen saann helt med det foerste, med tre leger over meg og kanyle i armen, smertestillende intravenoest og en liten bunke herlige roentgenbilder som viste at det gror og trives en liten kamerat i magen min. Bendelorm tenker du sikkert naa. Det viste seg da at jeg har en cyste paa en eggstokk, og denne har gjort til at jeg har gaatt rundt med vondt i magen og ryggen siste uka.

Vi maatte egentlig bare le av det hele. Det tok en liter med Voltaren intravenoest foerst, men saa ble det meste egentlig ganske morsomt. Rita var som alltid roligheta sjoel, og har holdt seg (som den gode dykkebuddyen hun er...) ved sida mi hele veien. Hun er et stykke fantastisk menneske! Men iallefall... Vi vurderte mulighetene jeg hadde: reise hjem og ta operasjon, bli her og ta operasjon eller reise videre med en haug smertestillende og "a bomb in my stomach" som legen saa fint uttalte det. (Naa hoertes legen min veldig lite profesjonell ut - det er han ikke altsaa). Og selv om det var veldig fristende en liten stund og kunne legge fram bilder av Marianne paa Macchu Picchu, raftende, ridende eller paa stranda - alt med et intravenoeststativ staaende ved siden av, saa ble det til at vi -soeren heller- kjoerer paa og faar fjerna hele greia. Etter noen beroligende telefonsamtaler (for MIN del iallefall...) med baade familie og supre leger (takk Onkel Arne og Jan Magne!) var det bare aa hoppe i det.

Saa da skal jeg opereres i dag klokka 18:00 (01:00 hjemme) og maa vel egentlig si at jeg gleder meg til aa kunne fortsette turen frisk og rask. Det er visstnok en utrolig enkel operasjon gjort med kikhullskirurgi; tre smaa snitt, tre slanger som romesterer rundt i magen min og det er det.
Ellers er valutaen her nede helt vill. Vi deler alle summer paa hundre for aa finne ut hvor mye det er i norske kronasjer og gaar rundt med 40 000 i lomma rett som det er. Vekselen faar vi i mynter som hadde gjort kaptein Sabeltann blank i blikket; noen mynter saa store som sjokoladepenger. Da de kom med legeregninga etter kvelden paa legevakta var det rett foer jeg gikk i svart i ren forskrekkelse foer jeg fikk samla meg og delt paa 100. Det er ikke hver dag mannen bak skranken med hoeflig stemme og et smil ber deg om aa bla opp 170 000 liksom.

Vi snakkes!:)

Veien Videre

Guardalavaca var avslappning, strand, snorkling, soling, beachvolley spising, drikking og sist men ikke minst saa var det et digert rom med balkong og bad med badekar som hadde propp! og for alle som har vaert backpackere betyr dette bare EN ting : KLESVASK!

Vi koset oss i guardalavaca, det var veldig behagelig paa mange maater, men alikevel var det liksom noe som skurret, det laa liksom en liten dobbelthet i det hele og jeg greide ikke helt aa tilpasse meg det konstruerte livet paa et allinclusive hotell hvor en Cubaner faktisk ikke har lov til aa bo!... hele "reservatet" er skapt bare for at vi(turister) skal ligge aa velte oss i mat, sol og oppvartning av folk som tjener det samme i uka som vi gjor pa en time eller to... Nei, vi har funnet ut at slike steder ikke passet oss like godt som vi trodde... I tillegg til denne dobbeltheten saa tror jeg vi var i et lite kultur sjokk, vi kom rett fra Baracoa til Guardalavaca og det som kunne beskrive folelsen best er vel at vi folte at vi hadde kommet til noe uekte, et sted uten sjel.
Men for all del opplevelsen var todelt - vi koste oss ogsaa, men det var en liten tankevekker og kontrastene ble veldig tydelige for oss.

Vi greide aa tyne de to dagene paa hotellet ganske bra, ble der til etter middag siste dagen og da hadde vi veska full av mat vi med varsom haand hadde sneket ned i vesken under middagen for aa ikke bli alt for sulten paa nattbussen som ventet fra Hulgin til Santa Clara!

Endelig ombord paa overnevnte buss etter noen timers venting i spenning (siden vi ikke hadde reservert) sammen med en skokk cubanere som sov paa benken, paa gulvet og i alle mulige stillinger + en gjeng med herlige smaa kakerlakker som krop og kravlet overalt paa denne lite delikate busstasjonen. Men ja, endelig ombord paa denne bussen, spiste vi vaar lille medbrakte kveldsmat som naa hadde havnet i dykkermaskeboksen min som viste seg aa fungere like bra som matboks. Etter kvelds krop vi ned i soveposene vaare, blaaste opp vaare reise puter, saa godnatt og dro paa oyemasken fornoyde med aa vaere On the road again!

neste morgen vaaknet vi til Santa Clara! - spiste frokost paa busstasjonen - fikset biletter til havanna paa ettermiddagen og leverte inn baggasjen vaar!

saa trasket vi bort til revolusjonsmuseet som (ikke for aa vaere kynisk) var som museer flest! saa satt vi en stund ute paa monumentet og slappet av og not dagen, jeg tenkte jeg skulle strekke meg litt, men i det sekundet jeg hadde slengt beina opp og lagt hode ned stod det en mann det og viftet med fingeren: saan kan man ikke gjore! det var like for han blaaste i floyta si (cubansk politi har det med aa ha en floyte paa seg, den bruker de titt og ofte og det er ikke alltid saa lett aa forstaa hvorfor og paa hvem de blaaser)

saa tok vi en heste kjaerre inn til sentrum og trasket litt rundt, snakket med noen unger i parken, kjopte peanotter i et kremerhus av avispapir, spiste vond pizza, booket hotell i havanna osv... vi suste rundt og braat ble det avreise til Havanna.

Men ogsaa naa etter litt om og men, damen paa venterommet synes ikke ting hadde skjedd paa riktig maate naar vi reserverte biletter paa morgenen, og denne damen som lignet paa en blanding av Gro Harlem Bruntland og Marit Breivik der hun trasket rundt og og fikset og ordnet uten aa ville si et ord til oss! grrr dette kvinne menneske irriterte meg! vi hadde bare gjort det vi hadde blitt bedt om... men som alltids her paa Cuba saa ordner ting seg, det er bare et helt sinnsykt byrokratisk system som somregel bestaar av haandskrevne lapper!

Bussturen til Havanna gikk med et svisj og foer vi visste ordet av det saa gikk alle menneskene av paa et sted som ikke lignet havanna i det hele tatt.... vi rosket av oss musikken paa orene og omtaaket kom vi oss ut av bussen, der stod bagasjemannen med et sporsmaalstegn i pannen: hadde vi lappene? ja, sa jeg forvirret, Men er dette havanna? og jo da dette var havanna. han lurte paa hvor vi skulle, -sentrum, svarte jeg. og idet det var sagt ble bagasjen vaar stappet opp i et allerede fullt bagasjerom paa en lada. Etter flertallinge forsok paa aa lukke det, maate sjaaforen frem med en liten hyssingstump for aa holde det lukket... vi to jentene paa ca 180 ble stablet inn sammen med et ikke like blidt ektepar fra uruguay.... vi lo, taxisjaaforen pratet, bilen skurret og ekteparet murret. Taxi i cuba er noe for seg selv... vips var vi midt i det Havanna vi kjente og ikke lenge etterpaa inne paa hotellrommet.

Tilbake i Havanna!

Cuba i bilder...

Et lite glis i en av Havannas gater. Bildet ble tatt rett för jeg ble pákjört av en sykkeltaxi.

Grottetur med baat i Vinales. Det er dalen sörvest for Havanna som er kjent for en utrolig frodighet og sin store tobakksdyrking. Neste gang du smatter pá en Cubaner en sen nyttárskveld kan du tenke pá at det tar flere uker á höste én tobakksplante og at bladene vannes og törkes om hverandre i to til fire ÁR för de hándrulles og selges.

Vinteren har endelig satt inn paa Cuba. I gaar saag det slik ut paa rusleturen vaar langs Malecón, som er promenaden som ligger langs hele byen.

Guardalavacca. Nydelig, for all del, men et lite raad: Ikke reis hit og tro du reiser til Cuba. I bunn og grunn har du kun betalt altfor mye, og reist altfor langt for en tur til Gran Canaria. Jag bare sier det: det er sá kraftig som á gá over bekken etter vann.

En blir lett litt Cheguevarisert her paa Cuba. Her dyrkes han som en martyr, og en kan jo lett forstaa hvorfor. Da han sammen med Castro i 1959 stormet og kastet Batista ut av landet, kom de samtidig med loefter om at alt skulle bli saa mye bedre. Det spoers vel om Che hadde vaert fornoeyd den dag i dag hadde han levd. Statuen er fra mausoleet i Santa Clara.

En liten kompis i Guardalavacca. Jeg er imponert over fravaeret av ekle smaakryp, og ikke minst over egen ro naar de en gang imellom dukker opp.

Finnes det turister, finnes det selgere. Smykker laget av ulike typer frö - til salgs överst oppe pá toppen av fjellet Grande Piedra, 1234 m over havet. Kaldt som bare fytterakkern var det ogsá. Kan umulig ha värt sá mye over fem-seksogtjue grader der oppe...

Turen til GUARDALAVACA

Fra Baracoa dro vi tidlig sondag morgen oppover kysten til en by som heter Hulgin. Lordagen hadde blitt sein i Baracoa, saa vi satt klemt sammen i en liten mini buss, halvt vaakene, halvt sovende.

... og veien var hompete, hei hvor det gaar, det homper og skumper i ruta vaar, hompetitten hompetatten, hompetitten teia...

Ja, for aa si det saan, saa var det ikke den mest behagelige reisen vi har vaert med paa, veistandaren her nede er ikke akkuratt som hjemme. Og hvor masse plass som beregnes til hver person inne i en bil, er heller ikke helt som hjemme. Saa vi var lykkelige naar vi kom frem til Hulgin.

Vi trasket bort i parken med all bagasjen vaar, til mange glanene oynes forlystelse. Etter litt lesing i Cubaboka vaar, var vi paa vei bort til en utservering for litt brus. Men vi kom ikke saa langt foer vi kom i snakk med en fyr som hadde en haar sveis som ikke lignet grisen! han hadde paa en maate bleiket et sjakk monster paa hodet.... etter en liten prat skaffet han oss en taxi til guardalavaca som ligger ca 5 mil fra Hulgin. Vi fant etterhvert ut at de som skulle kjore oss mest sannsynlig var Hulgins kuuleste raanere! de guidet oss vekk fra parken og bort til en rod og hvit stylet Moskwitch fra 50-tallet. Den hadde i senere tid faat tilfort diverse tilbehor som fikk den, saa langt det er mulig til aa ligne en Ferrari! tjo hei hvor det gikk! disse gutta tilbod oss oll som stod paa dechbordet og greide aa presse moskwitchen opp i 110 naar de suste forbi en annen lokal raane lada! vi kunne ikke annet enn aa le, men vi maa jo si at vi var litt lettet naar vi kom oss ut av bilen, i live og uten aa bli ranet! Cubanere er for det meste aerlige mennesker og det liker vi!

Vel fremme i Guardalavaca trasket vi rundt med full oppakkning i 30 grader og sol og lette etter hotel. det viste seg aa vaere ganske fullt over alt... til slutt endte vi opp paa et firestjerners allinclusive hotell for to netter. fri mat, fri bar, frie aktiviteter, underholdning etc. etc. Og vi maa ikke glemme stor bungalow med egen terasse med utsikt over havet! og tilsist en regning som nesten sprengte ukes budsjettet vaert til dundas!

BARACOA - i vaare hjerter

Jeg vil begynne med et lite sitat Marianne kom med en dag etter vi hadde dratt fra Baracoa.

¨det er rart hvordan man ikke forstaar hvor

bra man har det et sted for man har dratt derfra¨

Hun sa dette etter at vi hadde ankommet Guardalavaca som viste seg aa vaere et skikkelig turiststed (nesten grand canaria) mer om dette senere. Men det var foerst da vi forstod hvor fantastisk Baracoa hadde vaert!

Baracoa er en liten by som ligger nede ved sjoen, helt paa spissen av Cuba, her var det nesten ingen biler i gaten. Vi fant vaaert stam sted alt forste kvelden. Menneskene var varme om hjertet. Og det var som om hele Baracoa hadde sin egen rytme, og den var langsom, liksom hvilepuls. Bolgene slod opp paa strendene, luften luktet av havsalt og tiden kom, den gikk ikke.

Baracoa er et sted for de som vil bli kjent med cubanere og den originale kulturen.

Baracoa i vaare hjerter.

Hei alle der hjemme!
naa skal jeg ogsaa hive meg med paa bloggen

Idag har det blitt Onsdag femte mars allerede, merkelig hvor fort tiden gaar naar man er paa tur!

Forst vil jeg hilse masse til hele Hurdal Teatergruppe! og si LYKKE til med premiaeren paa lordag! skulle onske jeg var der :) dere maa filme det godt - slik at jeg faar se stykket i sin helhet naar jeg kommer hjem! tvi tvi

og om noen fra aasheimskog barnehage leser, sender jeg en klem til alle sammen!

Endelig - litt bilder...

Rita under vann... Guardalavacca har hvite strender, palmer og altfor altfor mange turister...:)

Grande Hotell i Santiago de Cuba... Liten ettermiddagshvil pà verandaen.

Trinidad.